Verdens beste skole!

Fra Stortingets talerstol har Kari Nessa Nordtun høyt og tydelig uttalt at «Målet er klart! Vi skal ha verdens beste skole i Norge, både i læringsresultater og trivsel». Sitat slutt!

Samtidig som vi i barnehage og skole legger kabaler for nytt skoleår, jobber våre politikere med sine partiprogram og budsjettprioriteringer. Det hadde vært gull om dette arbeidet gjorde vår planlegging forutsigbar og enkel, og la alt til rette for å nå statsrådens hårete mål. Dessverre er det ikke sånn. Fra mitt perspektiv har vi politisk iver etter å «reparere» og styrke vår sektor ved å styre på detaljnivå.

Det er mange eksempler på detaljstyring. Her er ett: Arbeiderpartiet ønsker i sitt partiprogram å forskriftsfeste fysiske bøker i skolen. Det samme vil KrF få gjennomslag for i et forslag som i april ble lagt frem for utdannings- og forskningskomiteen.

Vi trenger ikke detaljstyring. Det er forskriftsfestet at skolen skal gi elevene grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter og digitale ferdigheter. Vi har et solid læreplanverk for skolen vår. Det er på tide at våre politikere anerkjenner dette, og gir oss tillit og solide rammer til å jobbe godt etter denne forskriften. Vi må anerkjenne bestillingen på utdanning og danning som ligger i læreplanverket og overordnet del og støtte arbeidet med å sette dette mandatet ut i livet.

Det skal være sammenheng mellom begynneropplæring og arbeidet med avanserte tekster. Dette innebærer variasjon! Valg av læremidler ligger til profesjonen, til pedagogen. Det er nydelig at boken fremsnakkes! Leseferdigheter er ikke bare å avkode tekst og skape sammenheng i den. Det er å relatere tekst til hverdagen vår, til andre fagområder, til andre medier. Vi må lese- og ikke bare på skolen!

Andreas Schleicher -Pisageneralen- holdt et innlegg på Nordiska Skolledarkongressen i slutten av mars. Han presenterte kompleksiteten i Pisa. Det måles så mye mer enn læringsresultater. Han trekker frem hvor viktig foreldres engasjement er for elevers læring. Det er sammenheng mellom foresattes synkende engasjement og elevers synkende læringsresultater i Norden. Hvor mye leses det hjemme? Hvordan ville det gått på fotballbanen om fotballspillere bare øvde i gymtimen? Vi må styrke samarbeidet mellom barnehagen, skolen og hjemmene, slik at foresatte opplever å bli involvert, tatt med på råd, får forståelse for og eierskap til læringsarbeidet. De må oppleve at de faktisk gjør en reell forskjell for barns læring.

Schleicher trekker også frem hvor avgjørende lærers relasjon til elevene er. Relasjoner skapes ikke over natten, det må forutsigbarhet og stabilitet til. Vi ledere må ha rammer til å rigge organisasjoner som gir alle en trygg og givende hverdag. Dette vil gjøre at våre kloke, kompetente medarbeidere blir i jobben sin, i drømmejobben. Barnehagen og skolen skal være et sted barn og unge ønsker å komme tilbake til som yrkesaktive voksne.

Vi må prioritere fremtiden, og gi ledere og lærere i skolen tilliten til å ta de pedagogiske og etiske valgene de er utdannet til, og som de får betalt for, å ta. Med politikere, media og foresatte som involverte, engasjerte støttespillere og heiagjeng!

(Teksten har tidligere vært publisert i Skolelederen nr. 2/2024)