Når barn bryter med kjønnsnormen

Stiftelsen Stensveen i den lille bygda Kapp på Toten. Stensveen er et fristed for mennesker som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori og andre som trenger hjelp til å finne ut mer om sin kjønnsidentitet. Mange kjenner til dette tilbudet fra dokumentarserien Jentene på Toten som gikk på NRK i 2010. Marion Arntzen er også kjent som foredragsholder for mange som jobber i oppvekstsektoren og hun har skrevet flere fagbøker om kjønnsidentitet. I fjor utga hun boken Prinsesse Ivar – om barn og kjønnsidentitet sammen med Mona Renolen som er seniorrådgiver ved Likestillingssenteret.

– Noen har guttekropp og føler seg som jente. Andre har jentekropp og føler seg som gutt. Allerede i barnehagen begynner noen barn å føle seg annerledes. De kan ha en sterk og gjennomtrengende følelse av å tilhøre et kjønn som ingen andre ser dem som. Barn som er født med en kropp som ikke stemmer med kjønnsidentiteten lærer veldig tidlig å skamme seg over det og den følelsen kan følge dem resten av livet. Derfor er det viktig at de blir møtt med forståelse fra voksenpersoner tidlig i livet og at man snakker med barnet om det. Det som ikke snakkes om oppfatter barna som uønsket eller vanskelig, mens åpenhet bidrar til ufarliggjøring, sier Marion Arntzen.

Må føles trygt å være seg selv

Marion Arntzen mener at barnehageansatte har fått betydelig mer kompetanse om kjønnsmangfold de siste årene. Likevel bør barnehageledere sørge for at temaet settes på dagsorden i enda større grad.

– Barn som får uttrykke seg og leve som de selv ønsker blir tryggere og gladere. Hvis barn får bekreftelse på at de er gode nok som de er, da blir det lettere for dem å begynne på skole, være ungdom og voksen.

Hvordan skal man vite sikkert at barn har en annen kjønnsidentitet?

– Du må observere barnet og snakke med det. Det er ikke sikkert at barnet har ord og begreper for det de opplever, men erfaring viser at barna prøver å fortelle hvem de er på forskjellige måter og ofte med hint og antydninger. Vi vet ikke sikkert hva som er barnets kjønnsidentitet før barnet virker harmonisk og glad i eget uttrykk. Å ha rom for utprøving på tvers av kjønnsnormene kan gjøre dem tryggere på seg selv. Derfor må barnehageansatte vise romslighet med den kjønnsidentiteten som barnet viser og skape trygghet for barnet.

Synlig eller i skapet

Voksne mennesker med en annen kjønnsidentitet forteller at de hadde to mestringsstrategier som barn: Å skille seg ut og uttrykke seg som de ønsket – eller gjøre seg usynlig.

– Hvis de skilte seg ut, ble de sårbare. Derfor spilte de fleste den rollen som omgivelsene forventet.

– Den vanligste feilen vi voksne gjør er at vi irettesetter barnet fordi det bryter med normen. For eksempel at Ivar får beskjed om at han ikke kan være prinsesse fordi han er gutt. Selv om stadig flere barn møter åpenhet og støtte, erfarer vi at mange fortsatt velger å være usynlige i redsel for avvisning. Det gjør dem svært sårbare. Det å skjule egen identitet i oppveksten kan gi alvorlige konsekvenser for livskvalitet og psykisk helse, sier Marion Arntzen.

Adrian blir Anna

Siiri Olin Myge har skrevet et av kapitlene i Prinsesse Ivar. Hun jobber som pedagogisk leder og periodevis fungerende styrer for Høtten barnehage i Måsøy kommune i Finnmark. Hun har fordypning i småbarnspedagogikk og sitter i barnehageutvalget i Rosa kompetanse som er en avdeling innenfor FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Siiri er mor til Anna. Anna ble født som gutt.

– Majoriteten viser de første tegn på at de har en annen kjønnsidentitet før fylte tre år. Men hvis de bryter med det som er normen for sitt biologiske kjønn, blir de ofte møtt med reaksjoner og sanksjoner på atferden sin. Livskvaliteten til disse barna avhenger av hvordan de blir møtt hjemme, i barnehagen, på skolen og andre steder.

Da Adrian gikk i barnehage var det tydelig allerede på småbarnsavdelingen, før han var tre år, hvilken identitet han hadde, forteller Siiri Olin Myge.

– Han ville ha langt hår med klemmer og strikker, kle seg i kjole og leke med jentene. Vi prøvde å legge restriksjoner på ham. Vi klippet håret kort og tok fra ham kjolene. Da ble han urolig og begynte å bite og rive i håret til andre barn. Etter to uker fikk han tilbake kjolene og strikkene. Da ble han rolig og trivselen steg betraktelig.

Det er forskjell fra barnehage til barnehage hvordan de forstår og møter barn som viser en annen kjønnsidentitet, men Siiri opplevde at Adrian ble godt ivaretatt.

– I Adrians tilfelle opplevde jeg at han alltid ble møtt med respekt fra alle de voksne og barna i barnehagen, selv om enkelte av personalet fortalte at de ikke forsto det helt.

Anna har levd fullt ut som jente siden 2013. Da var hun sju år. Før det gikk hun under navnet Adrian. Siiri Oline Myge referer derfor til Adrian for perioden frem til og med fylte sju år, og Anna etter fylte sju år.

En læringsprosess

Mange voksne er i tvil om hvordan de skal forholde seg til et barn som bryter med kjønnsnormene. Både foreldre og barnehageansatte kan være bekymret for hvilke konsekvenser det vil få for barnet. Siiri Olin Myge syntes også at det var vanskelig å vite hva som var riktig å gjøre. Hun ville gjøre det som var best for barnet sitt, men hva var egentlig det? Som fagperson kan hun mye om barn, men det ble en læringsprosess også for henne.

– Da han var fire prøvde jeg å omvende ham til å bli en skikkelig gutte-gutt. Jeg pakket ned alle kjolene hans, alle Hello Kitty-trusene, alle «jente»-lekene og alle prinsessefilmene.  Han måtte gå i gutte-uttrykk hvis han skulle ut for å leke. Jeg fysisk tvang på ham en shorts, forteller hun.

Fireåringen viste tydelige tegn på å være trist, skamfull og sviktet. Han ville ikke vise seg for andre og han ble innesluttet. Siiri valgte å gi ham handlingsrom til å uttrykke sin identitet. Anna fikk lov til å være den hun var og gå i de klærne hun ville.

– Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle tvinge ham til å være noe han ikke ønsket å være, forteller hun.

Gå i rolig dialog med barnet

Hva bør barnehagene gjøre for å møte barn med en annen kjønnsidentitet på en god måte?

– Det første de må gjøre er å senke skuldrene og legge fra seg bekymringene. Dernest er det viktig å gjøre seg bevisst hvilket verbalt språk og kroppsspråk man bruker rundt disse barna.

Barn som går på tvers av kjønn har en vanskeligere kjønnsreise enn barn som opplever seg som det kjønnet kroppen bekrefter, påpeker hun.

– Kjønnskreative barn vil hele tiden måle omgivelsene sine og være i alarmberedskap i tilfelle de skulle oppleve at barn eller voksne i barnehagen reagerer negativt. De kan derfor ofte oppleve at de må legge bort deler av barndommen for å kunne passere, og dette er noe som skulle være helt unødvendig for et lite menneske å ta stilling til.

– Gjennom mine år som pedagog har jeg møtt usikkerhet hos ansatte som ikke vet hvordan de skal forholde seg rundt de kjønnskreative barna. De reagerer gjerne med kommentarer som «Dette vokser de av seg», «Dette er en fase», «Nå må vi sette grenser», eller kanskje de ler og rister på hodet – det bagatelliseres og latterliggjøres, oftest ubevisst. Da er man ikke bevisst sitt kroppsspråk, og man kan skylde det på for lite kunnskap på området. Av denne grunn lider de kjønnskreative barna seg gjennom en barnehagehverdag hvor de ikke kan passere fullt og helt som det kjønnet de opplever seg som.

Som ansatt i barnehagen bør man gå inn i rolige dialoger med barnet når det passer seg og vise interesse for denne delen av identiteten, påpeker hun.

– Man skal sørge for at barnet opplever at det blir tatt på alvor, at kjønnskreativiteten ufarliggjøres og at barnet får en opplevelse av at det får fritt spillerom for sin identitet. Det er også viktig at man synliggjør overfor barnet at hvis noen skulle komme med slengbemerkninger så tar man selvsagt barnet i forsvar.

Et annet viktig punkt er samarbeidet mellom barnehagen og hjemmet.

– Det er viktig med god dialog for å sikre at barnehagen og foreldrene spiller på lag slik at man kan legge gode føringer for trygge rammer – også for de barna som går på tvers av kjønn.

Kunnskap skaper forståelse

Fram til 2. klasse på barneskolen levde Anna et liv med dobbel identitet. Hjemme var hun Anna. På skolen var hun Adrian. Forskjellen mellom hvem hun var ute og hjemme var stor.

– Det hemmelighetsfulle spillet var slitsomt for et barn og den innestengte jenta hadde det svært vondt.

I begynnelsen var skolen skeptisk da Anna også ville være Anna på skolen, men økt kunnskap førte til økt aksept og forståelse.

– Det var ukjent for dem og de forsto det ikke helt. De mente at jeg burde forklare barnet at hun kunne gå med kjole hjemme, men at det ikke passet på skolen. Men etter hvert forsto de alvoret i situasjonen og tilegnet seg mer kunnskap. Mannen min og jeg ble også invitert til å holdet et innlegg på et foreldremøte. Det ble et veldig fint foreldremøte som resulterte i økt aksept og forståelse.

Det er samfunnet som må tilpasse seg – ikke barnet

Noen voksne vil tenke at man må beskytte barna mot seg selv i fare for mobbing. Dette er ikke et legitimt argument, mener Siiri Olin Myge.

– Både barnehager og skoler er forpliktet til å stanse mobbing. At noe rokker ved våre følelser, holdninger og fordommer gjør det ikke legitimt å sanksjonere et barn. Samfunnet skal tilpasse seg disse barna, ikke omvendt. Anerkjennelse er nøkkelen til et fullverdig kjønnskreativt liv.