Mobilfrie klasserom: Striden som aldri stilner

Tekst: Anders Ildstad

Foto: Trude Witzell

I vrimlearealene på Rosenborg ungdomsskole myldrer det av liv. Vennegrupper stimler seg sammen i sitteavdelinger, og latteren sitter løst. Inne på et aktivitetsrom, fylt av spillbord, brettspill og bøker, samler noen gutter seg engasjert rundt et slag biljard. I et klasserom i etasjen over går elever i et valgfag sammen i grupper for å spille en dramatisk scene. Det er ingen distraksjoner, kun fokus på lærerens instruksjoner og det fysiske samspillet med medelever.

Ved første øyekast virker vedtaket om mobilfri skole, som ungdomsskolen innførte i 2018, å ha vært vellykket: Det er ingen mobiltelefoner å se blant elevene. Verken i timene eller i friminuttene. Få digitale distraksjoner gir mer fysisk samvær og interaksjon mellom elevene. Akkurat slik skolen vil ha det.

Nå vil den nasjonale anbefalingen fra Utdanningsdirektoratet kunne føre til enda strengere mobilreguleringer. Hvordan vil anbefalingen hjelpe skolen med å fortsette å være mobilfri? Og forsoner elevene seg med de strenge reguleringene, eller vil de kjempe for å få bruke mobilen mer på skolen?

Vi dro til Rosenborg ungdomsskole – og fant en strid som aldri stilner.

– Gjør ledelsen av skolen lettere

Inne på rektors kontor forteller Vegard Moe, kontaktlærer på 8. trinn, at det var spesielt to grunner til at skolen innførte mobilfri skole i 2018.

– Det var mye mobilbruk i klasserommet. Lærerne måtte mase for å få elevene til å legge ned mobilen i sekken. Og det forstyrret undervisningen. Og så hadde vi noen uheldige episoder hvor elever ble filmet i gymtimen og i garderoben. Videoene ble lagt ut på sosiale medier, noe som igjen førte til mobbing.

Derfor innførte skolen mobilkoffert. Hver morgen samler lærerne inn elevenes mobiltelefoner i en koffert og deler dem ut igjen når skoledagen er over. I løpet av dagen kan det gjøres individuelle avtaler, for eksempel hvis en elev trenger mobilen sin til en tannlegetime eller for å kontakte foreldrene sine.

Vegard forteller at det i starten var stor motstand blant elevene mot mobilforbudet. Men lærerne opplevde raskt en effekt av et mobilfritt skolemiljø.

– Etter at vi ble mobilfri skole, ble det mindre distraksjon i klasserommet. Elevene ble mer konsentrerte, og klassemiljøet ble forbedret. Og så ble det mindre frykt for å bli filmet i gymmen. For oss er det utvilsomt en fordel at mobilen ikke er til stede. Det har blitt færre konflikter.

Likevel opplever Vegard og de andre lærerne fortsatt at elevene argumenterer mot at skolen skal være mobilfri.

– Elevene er taleføre og har gode argumenter for at de trenger mobilen: De må trenes opp i god mobilbruk, de trenger å kontakte foreldre og medelever og de mener at mobilen kan bekjempe ensomhet blant elevene.

Vegard anslår at halvparten i klassen hans leverer inn mobilen. Andre sier at de ikke har med mobilen på skolen. Og så er det andre som nekter å gi fra seg mobilen.

– Når vi forsøker å appellere til skolereglene og argumentere for at mobilforbudet skaper et tryggere lærings- og klassemiljø, er det ikke alle elevene som kjøper det. Hvis de ikke er enige i at de skal levere inn telefonen, står de på sitt, forteller Vegard.

Rektor Siv Mari Forsmark kjenner godt til utfordringen.

– Elevene vet at vi ikke kan ta mobilen deres eller gå fysisk til verks. Vi kan bare gi ordensanmerkning og fortelle foreldrene om mobilbruken, sier Siv Mari.

Så selv om mobilforbudet er godt etablert på ungdomsskolen, ønsker rektoren de nasjonale faglige anbefalingene om mobilfrie klasserom varmt velkommen.

– Vi bruker mye krefter på å argumentere for å være mobilfri skole, både i diskusjoner med elevrådet, FAU og foreldrene. Med denne veilederen får vi drahjelp og noen tydelige råd. Da kan vi slippe å forsvare hvorfor vi bruker de argumentene vi bruker. Jeg synes det gjør ledelsen av skolen lettere.

Siv Mari tror ikke at anbefalingene fra Utdanningsdirektoratet vil rokke ved skoledemokratiet.

– Vi blir ikke fratatt noen myndighet. Og det svekker ikke det lokale ansvaret vi har. Det gir oss bare hjelp. Jeg trenger ikke å lete opp forsknings- og kunnskapsgrunnlag, men kan finne materiale på Utdanningsdirektoratets nettsider, og det gjør arbeidet lettere, mener rektoren, som får støtte av kontaktlæreren på 8. trinn.

– Når forskning og elevundersøkelser viser at læringsmiljøet blir dårligere på grunn av mobilbruken, og at det skaper økt frykt for mobbing, støtter jeg en slik nasjonal anbefaling, legger Vegard til.

Kjempet for å oppheve mobilforbudet

Det er rektorens og lærerens perspektiv. Elevrådsleder Tonje Lindheim Rafelsen (15) og medelev Edel Marie Holthe (16) har en helt annen opplevelse av mobilforbudet. Jentene går i klasse 10B, som består av 58 elever. De hevder at de fleste elevene i klassen ikke overholder forbudet.

– I klassen vår kan det være bare fem elever som leverer inn mobilene i kofferten. Men siden ingen lærer har rett til å sjekke lommene eller bagene våre, sier bare de andre elevene at mobilen deres ligger hjemme. Men den gjør jo ikke det. Den er med. Så konseptet er fint, men det fungerer ikke, for ingen vil levere telefonen sin, sier Tonje.

Elevrådslederen forteller at elevene gjemmer mobilen unna på kreative måter, og at de bruker den når lærerne ikke følger med, som når de går på butikken i friminuttene, når de skal snappe, chatte eller spille med venner eller når de trenger å kontakte venner eller familie.

– Jeg vet ikke om lærerne ikke legger merke til det, eller om de ikke bryr seg at vi bruker mobilen. Men det virker som det har sklidd ut, sier Tonje.

De to elevene hevder at bare hver tiende elev i klassen deres støtter forbudet slik det er i dag. Derfor har elevrådet i flere år kjempet for å innføre alternative reguleringer. I fjor brukte elevrådet mye tid og krefter på å utarbeide et forslag om at elevene kun skal levere inn mobilen i gymtimene.

– Vi argumenterte med at mange elever synes det er trygt å ha mobilen sin. Det er flere som ikke har venner på skolen som de kan henge med i friminuttene. Men på nettet har de venner som de kan chatte, snakke og spille med. Dessuten er mobilen en stor del av livet til elevene, noe vi skal ha med oss i alt senere. Så vi kan heller bruke mobilen som et læringsverktøy, forklarer Tonje.

Forslaget ble presentert for skoleledelsen, og hver tredje ansatt ved skolen stemte for å fjerne mobilforbudet. Men siden flertallet stemte mot, ble forbudet opprettholdt. Rektor Siv Mari husker prosessen godt.

– Elevrådet jobbet aktivt for å avskaffe mobilforbudet, og elevene argumenterte godt. Skolen har jo et danningsoppdrag, og elevene skal føle seg hørt, så det er viktig for oss å ha slike årlige drøftelser. Men så var argumentene likevel ikke tunge nok til at de fikk viljen sin. Det veide ikke opp mot gevinsten av at elevene ikke har mobilen tilgjengelig, heller ikke i friminuttene, forteller Siv Mari.

I stedet for å tillate mobilen i friminuttene har skolen derfor lagt til rette for organiserte aktiviteter i midttimen, sosiale arenaer som spillrom og strikkerom og mobilfri betaling med kort og kontant i kantina. Tonje mener likevel ikke at tiltakene har hjulpet.

– Grunnen til at så mange av elevene likevel bruker mobilen på skolen, er jo at det ikke er lov. Folk liker å bryte regler. Jeg tror ikke dette hadde blitt et stort problem hvis elevene fikk lov til å bruke mobilen, sier Tonje.

Nå står elevrådet overfor en ny utfordring: Med de nasjonale anbefalingene kan det bli enda vanskeligere å vinne kampen om å få bruke mobilen. Edel Marie er kritisk til at de samme anbefalingene skal gjelde for alle.

– Jeg tror at den nasjonale anbefalingen i første rekke har kommet på grunn av mobbing. På skolene i Oslo foregår det nok mye mobbing. Men det opplever ikke vi.

Tonje er enig.

– Det er forskjeller fra fylke til fylke, fra skole til skole. Så dette burde håndteres lokalt.

– Ikke mobilen som er skadelig

På en kafé på Bakklandet i Trondheim, noen steinkast unna Rosenborg ungdomsskole, får Tonje og Edel Marie full støtte av Elevorganisasjonen i Trøndelag.

– Dette er utrolig feil! sier avtroppende fylkesleder Marit Halsan (19) om den nye nasjonale anbefalingen.

Den landsdekkende organisasjonen arbeider for å fremme elevenes rettigheter i skolen og løfte fram deres stemme i politikken. Allerede samme dag som den nasjonale anbefalingen kom, rykket Elevorganisasjonen ut i de største mediene. Og kritikken var tydelig.

– Vi synes det er dumt at elevene ikke har fått være med i prosessen, og at deres stemme ikke har blitt hørt. Det er bare noen som har bestemt at slik skal det være, sier Marit.

Fylkeslederen mener at de strenge anbefalingene vil gjøre alt annet enn å utruste elevene til voksenlivet.

– Hvilke yrker bruker man ikke mobilen sin i? Jeg jobber i helsevesenet og er helt avhengig av mobilen min der. Det er mye bedre at vi lærer elevene å bruke telefonen på en smart måte, enn å gjøre den ulovlig, sier Marit.

Hun er også kritisk til at elever over hele landet, uansett alderstrinn og sted, vil måtte forholde seg til mange av de samme reguleringene.

– Det er stort alderssprik mellom de yngste på ungdomsskolen og de eldste på videregående. Man utvikler seg mye i denne perioden. Og så er elevmassene så forskjellig, fra skole til skole, fra by til by, fra fylke til fylke. Det er jo to vidt forskjellige klasserom i Oslo og i Finnmark. Lokale tilpasninger er derfor bedre enn et nasjonalt forbud. Og reguleringene bør skje i samhandling med elevmassen, mener Marit.

Fylkeslederen innser imidlertid at mobilen kan misbrukes på skolen, som ved at elevene tar bilder av hverandre i gymgarderoben. Derfor ønsker hun et sterkere søkelys på nettvett i undervisningen.

– Det er ikke mobilen som er skadelig. Det er holdningene i samfunnet som er skadelig: Hvorfor tar elever bilder av hverandre i gymgarderoben? Det er der man bør starte. Så i stedet for å gjøre mobilen farlig bør man lære elevene å bruke telefonen på en fornuftig måte. Det vil gjøre den til en større ressurs.

Men å finne den gylne middelvei, hvor man både tillater mobilbruk og samtidig unngår de negative konsekvensene, er ikke lett. Fylkeslederen i Elevorganisasjonen foreslår derfor alternative tiltak.

– Det kan settes ned en arbeidsgruppe ved hver skole, hvor rektor, miljøtjenesten og representanter fra elevrådet deltar i jevnlige møter sammen, og på fylkesnivå, hvor organisasjoner som Elevorganisasjonen, Ungdommens fylkesutvalg og Lektorforbundet samarbeider om å finne gode løsninger.

Marit foreslår også at elevene bruker klassens time jevnlig til å diskutere og evaluere mobilbruken, gjerne i samtaler med lærere, spesialpedagoger og miljøtjenesten, og at lærere og elever sammen utarbeider lokalt tilpassede miljøregler i klasserommet. Hun ser også for seg at lærerne har en-til-en-samtaler med elever, og at politiet kommer på besøk og snakker om nettvett.

– Hvis både lærere, foresatte og elever skal bli fornøyde, er det viktig å ha en åpen dialog og en jevnlig evaluering av mobilbruken.

Marit lover at Elevorganisasjonen ikke skal gi seg i kampen for elevenes mobilrettigheter.

– Sentralstyret drar ofte i politiske møter og fronter elevmassens synspunkter. Og så må vi nå ut i mediene. Det vil påvirke veldig mange. I tillegg må vi fortsette å diskutere og debattere dette sammen med elevene og finne gode løsninger. Så det er bare å fortsette å pushe, avslutter Marit Halsan.

Lærer best uten mobilen

Tilbake på Rosenborg ungdomsskole går vi en tur videre i vrimlearealene. Snart observerer vi flere elever som stikker fram mobilen eller bruker den åpenlyst. Førsteinntrykket slår sprekker. Fungerer egentlig konseptet mobilfri skole?

– Vi greier ikke dette alene. Vi må være flere med på laget, innrømmer rektor Siv Mari. Derfor er samarbeidet med foreldrene avgjørende.

– Foreldrene ser kanskje ikke automatisk gevinsten ved at vi er mobilfri skole, fordi de kan kjenne på tryggheten ved at barnet kan ta kontakt. Så det er viktig å skape forståelse i foreldregruppa for at en mobilfri skole gir noen gode verdier. Det hjelper når foreldrene der hjemme sier at det ikke er lov å bruke mobilen på skolen, sier Siv Mari, som mener at mange av foreldrene likevel støtter opp om skolens bestemmelser.

– Vi ser at mange av foreldrene er bekymret for det sosiale livet til barna sine. Ungdommene har blitt dårligere trent på å være sammen. De vet ikke hva de skal snakke om sammen. Så vi må hjelpe dem til å trene på normal sosial omgang og folkeskikk. Og da kan vi ikke ha mobilen i friminuttene.

Trygghet. Engasjement. Mestring. Det er visjonen til Rosenborg ungdomsskole. Skoleledelsen håper at mobilforbudet og den nye nasjonale anbefalingen vil bidra til å skape et skolemiljø som reflekterer denne visjonen. For selv om elevrådet fortsetter å kjempe for mobilen, innrømmer mobilhungrige elever at skolemiljøet faktisk blir bedre uten.

– På grunn av mobilforbudet på skolen jobber jeg bedre der enn hjemme. Og jeg følger mer med i timene, sier Edel Marie.

– Og så gir det et bedre miljø i klassen. Vi knytter sterkere bånd. Man kan ikke bare sette seg i et hjørne, man må sosialisere seg og blir tvunget til å få seg venner, legger Tonje til.

Skolen føler på et ansvar for å lære elevene om ansvarlig mobilbruk. Men Siv Mari Forsmark er sikker på at elevene lærer det best ved å ikke ha mobilen mest mulig tilgjengelig.

– Det ungdom mangler mest nå, er å trene på å være uten mobilen, avslutter rektoren ved Rosenborg ungdomsskole.