Kronikk: Rektortørken har nådd en av landets største skoler

Av René Svendsen, sjefredaktør i Fredriksstad Blad

Fredriksstad Blad har hatt mange saker om dårlig søking til lokale rektorstillinger de siste årene. Utfordringen har gjerne vært størst på de minste skolene, med knapt en håndfull kvalifiserte søkere. At rektortørken har nådd en av landets største videregående skoler er imidlertid noe ganske nytt.

Nylig kunne vi nemlig fortelle at «ingen» vil være rektor på Glemmen VGS. Kun én person har søkt på jobben, og nå er prosessen med å ansette ny sjef lagt på is på ubestemt tid.

Her kan man altså bli øverste sjef for 330 ansatte og 1900 elever. Det finnes ikke mange lederstillinger som er like betydningsfulle og potensielt like utviklende som akkurat denne. Så hvorfor søker «ingen» på den?

Opplever jobben sin som helsefarlig

Problemstillingen er godt kjent i skolekretser. Det har kommet meldinger om få søkere til rektorstillinger fra omtrent hver krik og krok av landet. Og det har vært en ganske godt varslet utvikling.

Allerede i 2019 slo en Fafo-undersøkelse fast at kun fem prosent av rektorene ser for seg å være i den samme rektorstillingen om ti år.

En annen undersøkelse har vist at mer enn halvparten av mellomledere i skolen ikke ønsker å ta steget videre til å bli rektor.

I en tredje, fra august i år, beskriver sju av ti rektorer jobben som helsefarlig.

De vanligste årsakene til rektorvegringen oppgis å være:

• Svært høy arbeidsbelastning.
• En overlast av administrative oppgaver.
• Mangelfulle støttesystemer fra skoleeiers side.
• Avlønning er også på listen. For selv om en rektor er den best lønnede på en skole, er «påslaget» for å gå fra en lektorstilling med full ansiennitet (som man ofte har før man blir rektor) til toppleder på skolen betydelig lavere enn det som er vanlig i det private næringsliv.

Tar man med at rektor ikke nyter godt av lærernes attraktive arbeidstidsordninger med mye ferie og avspasering – men har arbeidstid som «folk flest» – så er det ingen enkel pedagogisk oppgave å få utlysningen av den ledige rektorjobben til å skinne.

Mye jobb for «liten» lønn

Den høye arbeidsbelastningen veier aller tyngst på minussiden for dem som vurderer en rektorkarriere. Det er knapt grenser for hvilke oppgaver man må være forberedt på å håndtere. Det eneste sikre er at færre og færre av dem handler om det som fikk mange til å velge læreryrket i utgangspunktet, for eksempel:

• Sterk lidenskap for et bestemt emne, enten det er matematikk, litteratur, historie eller annet.
• Gi tilbake til samfunnet ved å forberede barn og unge på fremtidige utfordringer.
• Unik mulighet til å bygge nære relasjoner med elever og studenter.
• Frihet til å være kreative i undervisningsmetodene.
• Å kunne gjøre en varig forskjell i livet til sine elever.

Et kjapt søk i FBs arkiv viser at hverdagen til rektorer i Fredrikstad-skolen snarere kan være preget av alt mulig annet, som:

Å håndtere at hets og mobbing i sosiale medier tas med inn på skolen og skaper sosiale problemer for elevene.
Å berolige lokalsamfunnet når foreldrerykter om en lokal kidnapper gjør elevene redde for å gå til og fra skolen.
Å jobbe for at skolen din ikke skal bli nedlagt av kuttkåte politikere.
Å forsøke å forhindre at destruktive trender som jenteslåsskamper får fotfeste på skolen.
Å ta stilling til ytringsfrihetsaspektet rundt kampanjebudskap for narkotikaliberalisering på skolen.
Disse sakene er fra den siste måneden på f-b.no.

Gallionsfiguren har blitt altmuligmann

I Fredriksstad Blad opplever vi også en del begrensning av lokale rektorers autonomi. Det kan ofte være vanskelig å få dem til å uttale seg fritt til media. Informasjonen skal gjerne gå via noen høyere opp i systemet.

Det er min overbevisning at det alltid er best at den som «har skoene på» forteller om det med egne ord.

Den tidligere nevnte Fafo-undersøkelsen munnet ut i en rapport med tittelen «Fra gallionsfigur til overarbeidet altmuligmann?». Alle som har en levd en stund kan huske hvilken respekt man hadde for Rektor. Selve ordet ble uttalt med stor R.

Sånn er det ikke lenger, og vi skal ikke ønske oss tilbake til en tid der skolebarns største frykt i livet var å havne på Rektors kontor. Men det er likevel verdt å reflektere over hvorfor bildet av skoleledelsens gallionsfigur har fått en såpass slitt ferniss.

Så hva kan gjøres?

En erfaren skoleleder jeg snakket med har følgende tips, rettet mot skoleeier og lærernes fagforeninger:

Vær en skoleeier som ikke bare dytter politiske styringssignaler videre. Sørg for at rektor ikke står alene, men kjenner at hun eller han er på et vinnerlag. Jobb sammen med rektor for å utvikle og modernisere skolen til beste for elever og ansatte.