Hvordan skal vi hjelpe de engstelige barna?

Mange barn sliter med psykiske lidelser og de vanligste lidelsene er angst og depresjon. Noen undersøkelser tyder på at så mye som fem prosent av barn i skolealder har en angstlidelse. Andre sliter med engstelse, uten at det defineres som en angstlidelse, men likevel slik at det kan hemme dem både faglig og sosialt.

– Veldig mange skolebarn er engstelige. Engstelse er ikke en lidelse, men en del av et normalbilde. Det er ett av de fem grunnleggende personlighetstrekkene som alle mennesker har, men vi har det i større eller mindre grad, sier Ingunn Harsvik Ødegaard som er psykolog i skolehelsetjenesten i Bydel Alna i Oslo. Hun jobber også med barn, ungdom og voksne ved Angstklinikken i Oslo og hun holder foredrag om hva lærere kan gjøre hvis de har engstelige barn i skolen.

Barn som skårer høyt på nevrotisisme har en større tendens til å bli lett bekymret. De grubler gjerne mer enn andre barn, de kan være mer sårbare overfor kritikk og mer usikker på seg selv.

– Mange kan ha negative tanker om egen mestring og vanlige utfordringer kan oppleves som mer krevende enn de er. Andre synes det er vanskelig å delta i sosiale sammenhenger eller holde presentasjoner for de andre elevene, forklarer hun.

Mange bekymrer seg også for ting de ser på nyhetene eller i sosiale medier, for forholdet til venner og for familien. Det de bekymrer seg for kan være reelt nok, men bekymringene vokser seg større enn hos andre barn. Noen ganger kan engstelsen føre til søvnproblemer, noe som igjen kan gå ut over skolearbeidet og konsentrasjonen i timene. Andre ganger kan de engste seg for ting som ikke er like innlysende for andre å forstå, men som likevel er høyst bekymringsverdige for engstelige barn.

Viktig å skape trygge klassemiljø

Når et barn engster seg i en slik grad at engstelsen hemmer barnet, hvordan kan da skolen hjelpe disse barna?

– For det første er det viktig at lærerne har litt kunnskap om hvordan de kan støtte og hjelpe engstelige barn, påpeker Ødegaard, som selv bruker en god del av arbeidstiden til å veilede lærere.

Som skolepsykolog deler hun arbeidsuken mellom Hellerud videregående skole og Natur videregående skole i Oslo. I tillegg til å veilede lærere, har hun også undervisning for elevene, for eksempel om søvn og psykisk helse. Hun deltar også i elevteamet på skolene, men først og fremst er hun psykolog for elever som ønsker en samtale med henne.

Det er viktig å ha et godt lag av fagpersoner rund elevene, men når det gjelder engstelige barn, som ikke har behov for særskilt oppfølging av helsepersonell, er klasserommet den viktigste arenaen for å få hjelp og støtte.

– I jobben min ser jeg at mange barn og unge har en veldig god relasjon til læreren sin og at mange lærere er flinke til å hjelpe engstelige barn til å fungere godt i skolemiljøet. Det er veldig viktig, for det er i klasserommet, i det miljøet der barnet tilbringer hver skoledag, at den største muligheten for endring ligger, sier hun.

Det aller viktigste er å skape trygge klassemiljø.

–  Jeg vet at lærere har stort fokus på dette, men det er likevel viktig å poengtere. Klassen er elevens arbeidsplass og et trygt klassemiljø beskytter de som er engstelige. Det er mange grep man kan gjøre for å skape trygge klassemiljø, men det handler i stor grad om at læreren må være en trygg og varm lederskikkelse, og at de engstelige elevene opplever skoledagen som forutsigbar.

– Lærerne kan ikke gjøre så mye feil hvis de griper inn i situasjonen, snakker med og blir kjent med eleven. Er man usikker kan man rådføre seg med skolepsykolog, en helsesykepleier, andre lærere eller andre voksne i teamet rundt eleven.

Hvor mye skal man pushe grenser?

Det er viktig å møte elevens engstelse på en god måte. Ofte er vi for raske til å si at «dette trenger du ikke å være redd for», mener psykologen. Det er godt ment og vi sier det fordi vi vil trøste og trygge barnet. Men resultatet kan bli at barnet ikke føler at det blir sett og forstått, men heller avfeid.

Så hva bør lærerne gjøre?

– Vis at du anerkjenner at eleven synes noe er skummelt. Si at du forstår at dette er vanskelig, at dere skal vi finne ut av det, slik at barnet får det bedre.

Samtidig kan læreren over tid pushe eleven litt til å utfordre det hen er engstelig for. Men det må gjøres på en trygg måte og med gradvis eksponering.

– Det er viktig at eleven opplever mestring når barnet eller ungdommen eksponeres for det han er redd for. Hvis eleven for eksempel ikke vil presentere noe overfor hele klassen, kan du starte med å la eleven presentere overfor deg og etter hvert i mindre grupper som eleven opplever som trygge.

– For at det ikke skal bli så tydelig at det er denne eleven som har problemet, kan man gjøre det samme grepet for hele klassen. Og så kan man rotere på disse gruppene i sammensetning og størrelse og på den måten jobbe seg fremover.

Prøv å motivere til endring

Men når man gradvis flytter grenser, er det viktig å få med barnet på laget, påpeker hun. Barnet må finne sin indre motivasjon når det skal tøye sine egne grenser.

– Når vi er redde for noe, da vil vi helst unngå det. Det gjelder for oss alle, men kanskje enda mer for barn. De trenger hjelp til å finne en motivasjon for å utsette seg for noe som er skummelt og vanskelig.

– For eksempel, hvis barnet er engstelig for å være ute i skolegården, kan motivasjonen ligge i at barnet får være mer sammen med vennene sine hvis det tøyer grensen litt. Eller at det får mindre vondt i magen når de opplever mestring. Vondt i magen er et typisk symptom for engstelige barn, og slik vil de gjerne ikke ha de.

Så man skal ikke skjerme barnet helt fra ubehaget, men hjelpe det fremover steg for steg?

–  Ja, det er riktig. Det kan føles fristende å skjerme barnet, men da fratar vi det også muligheten for mestring, og da gjør vi barnet en bjørnetjeneste.

Noen ganger bør man søke hjelp

Hva om læreren opplever at barnet ikke gjør framskritt eller viser stor motvilje mot å tøye egne grenser. Når bør man eventuelt koble inn psykolog?

– Hvis barnet hemmes i vesentlig grad fra å leve livet sitt på en god måte, kan man for eksempel ta kontakt med skolehelsetjenesten og drøfte saken. Kanskje kan helsesykepleier eller psykolog hjelpe videre. Det finnes også kommunal helsehjelp, samt at fastlegen har et ansvar for å vurdere om det er behov for å henvise barnet til mer spesialisert hjelp, for eksempel til BUP (Barne- og ungdomspsykiatri).

Samarbeid med foreldrene

Det kan også være nyttig å spille på lag med foreldrene for å hjelpe barnet.

– Mange barn kan bruke enormt med krefter for å klare å være på skolen, og har ikke overskudd til å være med på fritidsaktiviteter. Slik skal det ikke være. Å samarbeide med foreldre er nyttig for å se helheten og eventuelt kunne avdekke en slik situasjon. Foreldrene kan også bidra med ytterligere informasjon og historikk som gjør at man får en bedre forståelse for hvordan barnet har det.

Kan være et symptom

Du er skolepsykolog på videregående skoler. Er det ofte angstproblematikk som er grunnen til at ungdommene oppsøker deg?

– Ja, engstelse og angst er en vanlig problematikk, og ofte i kombinasjon med å føle seg sliten og trist. En skal huske at engstelse også kan være et uttrykk for en vanskelig livssituasjon eller at man har opplevd eller fortsatt står i vonde opplevelser. Angstsymptomer kan altså være et symptom på andre vansker i barnets liv, som understreker at det er viktig å undersøke og forstå situasjonen før man setter i gang tiltak.

Tenker du ofte de burde fått hjelp mye tidligere?

– Ja, det er lurt å komme raskt i gang. Det er mye man kan gjøre for å forhindre at det utvikler seg til en angstlidelse.

Hva kan konsekvensene bli hvis barnet ikke får hjelp?

– Det kan ha konsekvenser for livskvaliteten, for elevens sosiale liv og for skolearbeidet. Hvis man gruer seg veldig og mistrives på skolen, er det begrenset hvor mye man får med seg i timen. Og hvis man finner det veldig ubehagelig å være på skolen, kan det føre til skolefravær. På den måten kan man dra man med seg problemet gjennom hele skolegangen og kanskje også videre ut i voksenlivet.

Gi trygghet, kartlegg og følg opp

Hvis du var lærer for en ny klasse og merket at et barn var særlig engstelig, hva hadde du gjort?

– Jeg ville hatt ekstra fokus på dette barnet. Prøvd å bli godt kjent med det for å bygge en god relasjon og skape trygghet. De elevene som det kan være vanskelig å etablere gode relasjoner til, kan være de som trenger en trygg og støttende lærer mest. Det å vise tålmodighet og interesse, og være varm og imøtekommende, er det viktigste.

– Jeg ville også ha kartlagt om engstelsen knyttet seg til spesifikke situasjoner. Kanskje hjelper det hvis barnet får sitte et annet sted i klasserommet, sammen med en det kunne tenke seg å sitte sammen med. Eller at en voksenperson møter barnet når det kommer på skolen, hvis engstelsen knytter seg til det å komme til skolen. Det handler i stor grad om at læreren forsøker å forstå situasjonen eleven er i, og møte elevens behov.

– Jeg ville også hatt en tydelig og forutsigbar struktur på skoledagen. For eksempel ville jeg ikke latt elevene selv velge hvem de skulle jobbe sammen med i grupper. Det kan være en vanskelig situasjon for engstelige elever.

– Og så ville jeg fulgt opp og sett an situasjonen underveis. Noen ganger trenger de bare litt ekstra oppfølging i starten for å bli tryggere. Andre ganger trenger de mer støtte og oppfølging. Men de aller fleste engstelige barna går de veldig fint med hvis de får nødvendig støtte og hjelp, sier Ingunn Harsvik Ødegaard.