Hvem er modigst? Den erfarne seileren som krysser et hav uten frykt, eller den som gjør det på tross av sin frykt? Er det den tøffe mobberen som er modigst eller er det barnet som går på skolen år etter år på tross av mobbingen? Alle mennesker har frykt. Mot er å våge på tross av frykten, mener Håvard Tjora.
Tekst: Ole Alvik
Håvard Tjora er godt kjent for alle som jobber i skole- og oppvekstsektoren, både som programleder, fagbokforfatter, debattant, skribent og foredragsholder. I fjor utga han boken Mot til å våge. Selv om boken handler om mot, er den vel så mye en personlig fortelling om hans eget møte med frykt og fobier.
– Frykt og mot er uløselig knyttet til hverandre, og min interesse for mot kom først og fremst fordi jeg ble nødt til å forholde meg til alt jeg var redd for, sier Håvard Tjora.
Håvard Tjora er 45 år. Da han var nesten førti ble han plutselig rammet av klaustrofobi, høydeskrekk og frykt for åpent hav. Det er svært hemmende for en som flyr mye i forbindelse med jobb, elsker toppturer og som den gang bodde på Svalbard.
– Vi beundrer mot, og det hadde vært deilig om denne boken ble til fordi jeg kunne skrive om mine egne bragder og om min egen stoiske ro der andre ikke klarte mer. Men slik er det ikke. Jeg skrev boken fordi jeg har vært redd. Men i møte med frykten, må man finne motet sitt, sier Håvard Tjora.
Første gang Håvard Tjora kjente på angsten var på et fly hjem til Svalbard, der han jobbet som lærer. Han hadde satt seg i flysetet, festet setebeltet og lyttet til kabinpersonalets rutinemessige sikkerhetsinstruksen. Alt var som det hadde vært på hundrevis av flyturer før. Men denne gangen skjedde noe som aldri hadde skjedd før. Han fikk klaustrofobi.
– Pulsen økte, pusten gikk over til hyperventilering, jeg ble våt av svette og jeg kjente at jeg fikk panikk. Den eneste tanken som sto i hodet mitt, var at jeg måtte komme meg ut av flyet. Heldigvis vant fornuften og jeg klarte å gjennomføre turen, forteller han.
Men etter at han fikk klaustrofobi i flyet, kunne alle opplevelser av å være innesperret trigge angsten.
– Jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg skal være redd for ikke å komme meg ut av et fly eller en heis, og jeg vet at det er vanskelig for andre å forstå. Men fryktsenteret mitt i hjernen synes åpenbart at det er ubehagelig å være i slike situasjoner, og setter i gang alarmen, og da er vi i gang. Klaustrofobien er en overdrevet tolkning av en situasjon som hadde fortjent en mindre reaksjon.
Frykt er en følelse som er dypt menneskelig. Vi vet alle hvordan det er å være redd, enten frykten er reell eller fobisk. De fleste har empati med andre menneskers frykt og fobier, men den som rammes av en fobi, har ikke nødvendigvis den empatien med seg selv. Vi forbinder frykt med mangel på mot, og mangel på mot tolker vi ofte som feighet. Da Håvard Tjora merket at han ble redd for ting, ble han både overrasket og skuffet over seg selv.
– Som ung hadde jeg en forestilling om at jeg var ganske modig. Jeg konkurrerte i slalåm og utfor, drev med feltritt og dykking, klatret og gjorde grottevandring og jeg elsket å stå på scenen. Jeg gikk rett og slett ut i voksenlivet og var fornøyd med mitt eget mot. Derfor ble nedturen desto større da jeg plutselig ble redd. Å gå fra å oppfatte seg selv som modig, til å se seg selv som redd og kanskje til og med feig, var en gedigen nedtur. For idealet vi vokser opp med, er idealet om mot.
Håvard Tjora har vært på mange luftige toppturer, og den ville og vakre naturen på Svalbard var en av grunnene til at familien flyttet dit. Men en dag, ikke så lenge etter episoden i flyet, skjedde det noe uventet. Han var på fjelltur og skulle over en smal egg og for første gang ble han lammet av høydeskrekk. Han klarte verken å bevege seg frem eller tilbake, og han som aldri hadde vært spesielt redd for høyder, måtte innse at han hadde fått høydeskrekk. I tillegg, da han snakket med en venn om seiling, oppdaget han at han hadde angst for åpent hav. På Svalbard er det mildt sagt upraktisk. Den som vil utforske øya er avhengig av å bruke båt. I møte med fobier, kan man velge å unngå det man frykter. Men man kan også forsøke å ta kontroll over frykten.
– Jeg måtte få kontroll på angsten. Jeg verken kunne eller ville gi etter for den. Jeg var avhengig av å kunne fly i jobben min og fjellturer har gitt meg enormt mye glede, og jeg ville ikke akseptere at jeg ikke skulle fortsette med det.
Håvard sluttet aldri å fly. Han oppsøkte flere fjelltopper, inkludert den han hadde stivnet på. Han kjøpte seilbåt og seilte over Barentshavet det samme året som alle fryktene slo inn, og i ettertid har han også krysset Atlanterhavet to ganger med seilbåten. I boken fremstiller han det ikke som en heltefortelling. Han forteller tvert imot om hvordan frykten hele tiden er en følgesvenn. Om grundige forberedelser for å minimere frykt, om usikkerhet og om tilbakeslag. Håvard Tjora krysser ikke Atlanterhavet fordi han er fryktløs, men på tross av at han er redd. Han er ikke kvitt fobiene, men han klarer stort sett å mestre dem
– Jeg har ikke som mål å bli kvitt frykten. Det målet har jeg sluttet å ha. Målet er å kontrollere frykten, eller i hvert fall at den ikke skal kontrollere meg. Men jeg kommer trolig til å jobbe med min egen frykt resten av livet, og det er ingen enkel oppgave. Noen ganger har jeg lykkes, men vel så ofte har jeg blitt minnet om hvor redd jeg er. Det er tunge tilbakeslag, men så langt har det bare ansporet meg til å ville kjempe videre.
Hvordan du håndterer en situasjon som du er redd for å gå inn i, har svært mye å si for hvor modig du vil være i en lignende situasjon senere, påpeker han.
– Ved å konfrontere frykten så mye som jeg har gjort, har jeg vært med på både oppturer og nedturer, men jeg opplever at jeg definitivt har blitt modigere på mange arenaer. Jo flere ganger du opplever at det går bra, at du kan ha kontroll på noe, at du takler det å være redd og at du finner strategier som fungerer for deg, dess lettere vil det være å gå inn i det igjen.
Alle er redd for noe. Frykt er naturlig, og fra naturens side var det nødvendig for at mennesket skulle overleve som art. I møte med ville dyr og fiender, hadde vi ikke klart oss uten frykt. Men det er også mye som ikke er farlig, men som vi likevel frykter. Det kan være faren som gruer seg i ukesvis for å holde tale i datterens bryllup. Lederen som stadig utsetter den vanskelige samtalen med en krevende medarbeider. Prosjektkoordinatoren som stresser for å rekke en deadline eller læreren som gruer seg til en luftig teambygging med fjellvante kolleger over Romsdalseggen. Frykt er en større del av hverdagen enn vi tenker på. Noen ganger er det en drivkraft. Andre ganger kan den overvelde oss.
– De færreste av oss går gjennom livet som uredde helter. Innimellom tror jeg at vi alle kjenner oss små og redde. Eller vi kjenner på at vi burde turt å gjøre noe, men vi lar være. Vi skulle handlet, sagt fra eller grepet en sjanse, men vi lot den gå. Da var det motet som sviktet.
– Det å gjennomføre det du skal, selv om du er redd, er en essensiell del av motet slik jeg ser det. Det er mot som gjør at vi våger å møte frykten og kontrollere den.
Du kan ofte bruke frykten til din fordel, mener Tjora. Frykt kan hjelpe deg til å prestere bedre.
Som eksempel bruker han det å stå på scenen foran en stor sal med tilhørere eller være eksponert på andre måter, for eksempel i fjernsynsdebatter.
– Jeg har mange ganger grudd meg til foredrag eller debatter i radio og TV. Sett for meg ydmykelsen ved å bli konfrontert med spørsmål eller motargumenter som jeg ikke kan svare på. I fantasien er det lett å se for seg at det skjer, selv om det til dags dato ikke har skjedd. Men frykten gjør at jeg møter godt forberedt og dermed presterer bedre fordi jeg er redd.
For i det hele tatt å forstå ditt eget mot, og komme i posisjon til å jobbe med det, må du erkjenne at du er redd, mener Tjora. Noen ganger er det opplagt at du er redd, for eksempel hvis du har høydeskrekk. Andre ganger er det mindre opplagt, for eksempel hvis du gruer deg til å ta en vanskelige samtale med en medarbeider. Da finner du kanskje på mange andre forklaringer for hvorfor du til stadighet utsetter samtalen. Du sier til deg selv at du er redd for å såre vedkommende, at konflikten kan eskalere, at det kanskje løser seg i løpet av sommerferien, men i stedet blir problemet større og de gode løsningene blir færre.
– Jo mer du erkjenner at det handler om din egen frykt og dine egne begrensninger, jo større er sjansen for at du vil kunne møte og bearbeide frykten din, og dermed bli modigere.
Mange utsetter å møte sin egen frykt, og når de først gjør det, er de utålmodige etter å se resultater. Men det er et alvorlig prosjekt som skal behandles med respekt og forsiktighet, påpeker Tjora. Trolig vil du oppnå best resultat hvis du setter deg små mål og tar små steg.
– Jeg har sett eksempler på eksponeringsterapi som har virket mot sin hensikt og blitt eksponeringstraumatisering. Du må akseptere at det vil ta tid. Det er mye mer effektivt med en liten seier, der du gjennomfører og har kontroll, enn å ta store steg og mislykkes.
Han snakker av egen erfaring
– Jeg pleide å forholde meg til klaustrofobien ved å stramme meg opp og være streng med meg selv. Sånn type kjefting som kan komme når du mister det litt som foreldre, og som du ikke er stolt av etterpå. Den litt nedlatende, litt harde, litt skuffa «jeg hadde trodd bedre om deg»-typen. Det var ingen god idé. Ingen blir tryggere eller roligere over å få kjeft. Du blir bare mer stresset. Hadde det vært barna dine som var redde, ville du ha trøstet dem, snakket rolig med dem og møtt dem med forståelse. Det er akkurat slik du skal møte deg selv også. Istedenfor å kjefte deg ned, skal du prøve å trøste deg selv.
Hvis du opplever at pusten, pulsen og svetten øker når du er i en situasjon som du opplever som farlig, da gjør bare kroppen det den skal gjøre når du er redd. Den gjør seg klar til kamp eller flukt. Men når det ikke er en reell fare, og du opplever en slik reaksjon, må du la kroppen din forstå at det ikke er noe å puste og pese for. Det betyr at du må berolige deg selv.
– For meg var det en stor hjelp å klare å skille mellom den ukontrollerbare reaksjonen i fryktsenteret, og min egen tenkende og resonerende hjerne. Det andre som hjalp var å ikke være skuffet, men å møte meg selv med forståelse. Det er kjipt å være redd, men du er verken dum eller feig av den grunn. Du trenger først og fremst å bli behandlet med respekt og forståelse. Og det bør du også klare å gi deg selv.
Det fine med mot er at det kan jobbes med, utvikles, trenes og utforskes hele livet. Det er ikke noe vi kan forvente at vi har masse av uten innsats.
– De siste årene har jeg brukt mye tid på å jobbe med motet, og jeg har blitt modigere av å jobbe med det. Det som har hjulpet aller mest, var å bli klar over at alle situasjoner jeg kommer opp i, står og faller på mitt eget mot. Det har gjort meg mindre skamfull over å innrømme at jeg er redd, det er bare å erkjenne at det er mange ting i livet å være redd for, og da skal du være stolt hvis du likevel har mot til å våge, sier Håvard Tjora.
Da Håvard Tjora fikk fobier som gikk utover livskvaliteten, innså han at han måtte jobbe for å overvinne eller mestre dem. Han har erfart at det er fem trinn man bør være innom på veien.
Steg 1: Erkjennelse av frykt
Første steg er å erkjenne at du er redd. I voksenlivet kan vi velge bort mange av fryktene våre, for eksempel å snakke i forsamlinger. Da takker du kanskje nei til å holde taler og foredrag, selv om du har mye å bidra med. Eller du unnlater å ta til motmæle, fordi du er redd for å si ifra. Kanskje våger du heller ikke å si unnskyld for en urett du har gjort, fordi det vil gjøre deg sårbar. Alt vi velger bort er med på å skape et behageligere liv, men det gjør også at vi kan gå glipp av mye, miste karrieremuligheter og ødelegge relasjoner. Det kan være ubehagelig å se seg selv slik vi er, og våge å gjøre noe på tross av frykten. Det krever med andre ord mot å bli modig. Men får vi ikke øye på frykten, vil den påvirke valgene våre og begrense handlingsrommet.
Steg 2: Hvorfor er jeg redd/Hva er jeg redd for?
Det at vi forstår at vi er redde, er ikke det samme som at vi skjønner hvorfor. Da Håvard Tjora kjente på klaustrofobi første gang, kjente han redsel, men han forsto ikke hvorfor han var redd. Slik er det på mange områder. For å forstå årsaken til at vi er redd, må vi analysere frykten og være ærlige med oss selv. For eksempel hvis du som leder vegrer deg for å gå inn i en konflikt; er det fordi du er redd for å såre, for at konflikten skal eskalere eller fordi du er redd for å gjøre deg sårbar? Noen ganger må spørsmålet «hvorfor er jeg redd» stilles flere ganger for å komme til kjernen. Når du innser hva du dypest sett er redd for, er det lettere å se hva som må til for at du skal klare å gjennomføre det likevel. Eller, du kan komme frem til at risikoen akkurat nå er for høy, men da tar du i hvert fall en beslutning fattet på riktig grunnlag.
Steg 3: Hva er det verst tenkelige utfall?
Hva er det aller verste som kan skje hvis det du frykter inntreffer? Svaret kan hjelpe deg til å rydde opp i hva du egentlig er redd for, og hvilke alternativer du har. Ser du at risikoen er for stor, får du kanskje ikke gjort noe i denne omgang. Men husk at de aller fleste farer er mye skumlere i fantasien enn i virkeligheten. I hodet er det ingen grenser for hvor store bølgene kan bli i uværet eller hvor flaut og smertefullt det vil bli å si hva du føler. Dessuten er det stor forskjell på ubehagelig og livsfarlig. Ved å tenke gjennom hva som er det verste som kan skje, vil du stå igjen med to ting å forholde deg til: risikoen du løper ved å prøve det du frykter, og konsekvensene av ikke å gjennomføre.
Steg 4: Å minske risikoen maksimalt
Når du har funnet ut hva du er redd for, og hva du frykter er det verste som kan skje, er det på tide å gjøre risikoen minst mulig. Hvilke farer kan du eliminere eller redusere? Det gjelder i høyeste grad i forbindelse med seilturer eller andre eventyr, men det er relevant for de fleste psykologiske frykter også. For eksempel hvis du skal ha en samtale som du frykter kan bli konfliktfylt. Da kan du på forhånd forberede deg godt ved gå gjennom argumentene dine, finne ut hva du frykter mest i situasjonen og forberede deg på hva du skal gjøre hvis det skjer.
Steg 5: Eksponer deg for det du er redd for
Du har sannsynligvis eksponert deg for dine frykter gjennom hele livet. Som barn lærte du å ikke være redd for mørket, ta bussen selv, du lærte å svømme og mange andre ting som kunne virke skummelt. Som ung gikk du på din første date og du avla muntlig eksamen. Dette fryktet du i større eller mindre grad, men når du gjorde det du var redd for, ble du sannsynligvis litt tryggere neste gang. Eksponeringsterapi innebærer at du utsettes for frykten din i så små porsjoner at du takler det. Du ser at det du er redd for ikke er så farlig. Da vil du kanskje slutte å reagere like voldsomt på det du opplever. Trening, tilvenning og trygghet gjør at de tingene som du er redd for, kan oppleves som tryggere.
Hva er mot, er det store spørsmålet i boken Mot til å våge av Håvard Tjora. Det er en innsiktsfull bok om mot – og en inspirerende fortelling om det å møte sin egen frykt og arbeide seg gjennom den.
Årets juletid er en anledning til å reflektere over året som har gått og forberede oss på det som ligger foran oss. Jeg vet at du, som leder i skole og barnehage, står midt i en krevende hverdag der økonomiske rammer strammer inn og økende forventninger legger stadig mer press på ditt handlingsrom.
Utdanningsdirektoratet har utarbeidet åtte råd for å sikre god digital praksis og skjermbruk i skolen. Rådene fokuserer på å bruke digitale enheter, verktøy og ressurser på en måte som bidrar positivt til elevenes læring, utvikling og trivsel.
Pensjonssparing er et vanskelig, men viktig tema, Derfor inviterte vi pensjonsekspert Liven Sandell fra Nordea for å forklare litt nærmere hvordan pensjon faktisk fungerer.