Forfatter: Ole Alvik

Tekst: Anders Ildstad

Foto: Trude Witzell

I vrimlearealene på Rosenborg ungdomsskole myldrer det av liv. Vennegrupper stimler seg sammen i sitteavdelinger, og latteren sitter løst. Inne på et aktivitetsrom, fylt av spillbord, brettspill og bøker, samler noen gutter seg engasjert rundt et slag biljard. I et klasserom i etasjen over går elever i et valgfag sammen i grupper for å spille en dramatisk scene. Det er ingen distraksjoner, kun fokus på lærerens instruksjoner og det fysiske samspillet med medelever.

Ved første øyekast virker vedtaket om mobilfri skole, som ungdomsskolen innførte i 2018, å ha vært vellykket: Det er ingen mobiltelefoner å se blant elevene. Verken i timene eller i friminuttene. Få digitale distraksjoner gir mer fysisk samvær og interaksjon mellom elevene. Akkurat slik skolen vil ha det.

Nå vil den nasjonale anbefalingen fra Utdanningsdirektoratet kunne føre til enda strengere mobilreguleringer. Hvordan vil anbefalingen hjelpe skolen med å fortsette å være mobilfri? Og forsoner elevene seg med de strenge reguleringene, eller vil de kjempe for å få bruke mobilen mer på skolen?

Vi dro til Rosenborg ungdomsskole – og fant en strid som aldri stilner.

– Gjør ledelsen av skolen lettere

Inne på rektors kontor forteller Vegard Moe, kontaktlærer på 8. trinn, at det var spesielt to grunner til at skolen innførte mobilfri skole i 2018.

– Det var mye mobilbruk i klasserommet. Lærerne måtte mase for å få elevene til å legge ned mobilen i sekken. Og det forstyrret undervisningen. Og så hadde vi noen uheldige episoder hvor elever ble filmet i gymtimen og i garderoben. Videoene ble lagt ut på sosiale medier, noe som igjen førte til mobbing.

Derfor innførte skolen mobilkoffert. Hver morgen samler lærerne inn elevenes mobiltelefoner i en koffert og deler dem ut igjen når skoledagen er over. I løpet av dagen kan det gjøres individuelle avtaler, for eksempel hvis en elev trenger mobilen sin til en tannlegetime eller for å kontakte foreldrene sine.

Vegard forteller at det i starten var stor motstand blant elevene mot mobilforbudet. Men lærerne opplevde raskt en effekt av et mobilfritt skolemiljø.

– Etter at vi ble mobilfri skole, ble det mindre distraksjon i klasserommet. Elevene ble mer konsentrerte, og klassemiljøet ble forbedret. Og så ble det mindre frykt for å bli filmet i gymmen. For oss er det utvilsomt en fordel at mobilen ikke er til stede. Det har blitt færre konflikter.

Likevel opplever Vegard og de andre lærerne fortsatt at elevene argumenterer mot at skolen skal være mobilfri.

– Elevene er taleføre og har gode argumenter for at de trenger mobilen: De må trenes opp i god mobilbruk, de trenger å kontakte foreldre og medelever og de mener at mobilen kan bekjempe ensomhet blant elevene.

Vegard anslår at halvparten i klassen hans leverer inn mobilen. Andre sier at de ikke har med mobilen på skolen. Og så er det andre som nekter å gi fra seg mobilen.

– Når vi forsøker å appellere til skolereglene og argumentere for at mobilforbudet skaper et tryggere lærings- og klassemiljø, er det ikke alle elevene som kjøper det. Hvis de ikke er enige i at de skal levere inn telefonen, står de på sitt, forteller Vegard.

Rektor Siv Mari Forsmark kjenner godt til utfordringen.

– Elevene vet at vi ikke kan ta mobilen deres eller gå fysisk til verks. Vi kan bare gi ordensanmerkning og fortelle foreldrene om mobilbruken, sier Siv Mari.

Så selv om mobilforbudet er godt etablert på ungdomsskolen, ønsker rektoren de nasjonale faglige anbefalingene om mobilfrie klasserom varmt velkommen.

– Vi bruker mye krefter på å argumentere for å være mobilfri skole, både i diskusjoner med elevrådet, FAU og foreldrene. Med denne veilederen får vi drahjelp og noen tydelige råd. Da kan vi slippe å forsvare hvorfor vi bruker de argumentene vi bruker. Jeg synes det gjør ledelsen av skolen lettere.

Siv Mari tror ikke at anbefalingene fra Utdanningsdirektoratet vil rokke ved skoledemokratiet.

– Vi blir ikke fratatt noen myndighet. Og det svekker ikke det lokale ansvaret vi har. Det gir oss bare hjelp. Jeg trenger ikke å lete opp forsknings- og kunnskapsgrunnlag, men kan finne materiale på Utdanningsdirektoratets nettsider, og det gjør arbeidet lettere, mener rektoren, som får støtte av kontaktlæreren på 8. trinn.

– Når forskning og elevundersøkelser viser at læringsmiljøet blir dårligere på grunn av mobilbruken, og at det skaper økt frykt for mobbing, støtter jeg en slik nasjonal anbefaling, legger Vegard til.

Kjempet for å oppheve mobilforbudet

Det er rektorens og lærerens perspektiv. Elevrådsleder Tonje Lindheim Rafelsen (15) og medelev Edel Marie Holthe (16) har en helt annen opplevelse av mobilforbudet. Jentene går i klasse 10B, som består av 58 elever. De hevder at de fleste elevene i klassen ikke overholder forbudet.

– I klassen vår kan det være bare fem elever som leverer inn mobilene i kofferten. Men siden ingen lærer har rett til å sjekke lommene eller bagene våre, sier bare de andre elevene at mobilen deres ligger hjemme. Men den gjør jo ikke det. Den er med. Så konseptet er fint, men det fungerer ikke, for ingen vil levere telefonen sin, sier Tonje.

Elevrådslederen forteller at elevene gjemmer mobilen unna på kreative måter, og at de bruker den når lærerne ikke følger med, som når de går på butikken i friminuttene, når de skal snappe, chatte eller spille med venner eller når de trenger å kontakte venner eller familie.

– Jeg vet ikke om lærerne ikke legger merke til det, eller om de ikke bryr seg at vi bruker mobilen. Men det virker som det har sklidd ut, sier Tonje.

De to elevene hevder at bare hver tiende elev i klassen deres støtter forbudet slik det er i dag. Derfor har elevrådet i flere år kjempet for å innføre alternative reguleringer. I fjor brukte elevrådet mye tid og krefter på å utarbeide et forslag om at elevene kun skal levere inn mobilen i gymtimene.

– Vi argumenterte med at mange elever synes det er trygt å ha mobilen sin. Det er flere som ikke har venner på skolen som de kan henge med i friminuttene. Men på nettet har de venner som de kan chatte, snakke og spille med. Dessuten er mobilen en stor del av livet til elevene, noe vi skal ha med oss i alt senere. Så vi kan heller bruke mobilen som et læringsverktøy, forklarer Tonje.

Forslaget ble presentert for skoleledelsen, og hver tredje ansatt ved skolen stemte for å fjerne mobilforbudet. Men siden flertallet stemte mot, ble forbudet opprettholdt. Rektor Siv Mari husker prosessen godt.

– Elevrådet jobbet aktivt for å avskaffe mobilforbudet, og elevene argumenterte godt. Skolen har jo et danningsoppdrag, og elevene skal føle seg hørt, så det er viktig for oss å ha slike årlige drøftelser. Men så var argumentene likevel ikke tunge nok til at de fikk viljen sin. Det veide ikke opp mot gevinsten av at elevene ikke har mobilen tilgjengelig, heller ikke i friminuttene, forteller Siv Mari.

I stedet for å tillate mobilen i friminuttene har skolen derfor lagt til rette for organiserte aktiviteter i midttimen, sosiale arenaer som spillrom og strikkerom og mobilfri betaling med kort og kontant i kantina. Tonje mener likevel ikke at tiltakene har hjulpet.

– Grunnen til at så mange av elevene likevel bruker mobilen på skolen, er jo at det ikke er lov. Folk liker å bryte regler. Jeg tror ikke dette hadde blitt et stort problem hvis elevene fikk lov til å bruke mobilen, sier Tonje.

Nå står elevrådet overfor en ny utfordring: Med de nasjonale anbefalingene kan det bli enda vanskeligere å vinne kampen om å få bruke mobilen. Edel Marie er kritisk til at de samme anbefalingene skal gjelde for alle.

– Jeg tror at den nasjonale anbefalingen i første rekke har kommet på grunn av mobbing. På skolene i Oslo foregår det nok mye mobbing. Men det opplever ikke vi.

Tonje er enig.

– Det er forskjeller fra fylke til fylke, fra skole til skole. Så dette burde håndteres lokalt.

– Ikke mobilen som er skadelig

På en kafé på Bakklandet i Trondheim, noen steinkast unna Rosenborg ungdomsskole, får Tonje og Edel Marie full støtte av Elevorganisasjonen i Trøndelag.

– Dette er utrolig feil! sier avtroppende fylkesleder Marit Halsan (19) om den nye nasjonale anbefalingen.

Den landsdekkende organisasjonen arbeider for å fremme elevenes rettigheter i skolen og løfte fram deres stemme i politikken. Allerede samme dag som den nasjonale anbefalingen kom, rykket Elevorganisasjonen ut i de største mediene. Og kritikken var tydelig.

– Vi synes det er dumt at elevene ikke har fått være med i prosessen, og at deres stemme ikke har blitt hørt. Det er bare noen som har bestemt at slik skal det være, sier Marit.

Fylkeslederen mener at de strenge anbefalingene vil gjøre alt annet enn å utruste elevene til voksenlivet.

– Hvilke yrker bruker man ikke mobilen sin i? Jeg jobber i helsevesenet og er helt avhengig av mobilen min der. Det er mye bedre at vi lærer elevene å bruke telefonen på en smart måte, enn å gjøre den ulovlig, sier Marit.

Hun er også kritisk til at elever over hele landet, uansett alderstrinn og sted, vil måtte forholde seg til mange av de samme reguleringene.

– Det er stort alderssprik mellom de yngste på ungdomsskolen og de eldste på videregående. Man utvikler seg mye i denne perioden. Og så er elevmassene så forskjellig, fra skole til skole, fra by til by, fra fylke til fylke. Det er jo to vidt forskjellige klasserom i Oslo og i Finnmark. Lokale tilpasninger er derfor bedre enn et nasjonalt forbud. Og reguleringene bør skje i samhandling med elevmassen, mener Marit.

Fylkeslederen innser imidlertid at mobilen kan misbrukes på skolen, som ved at elevene tar bilder av hverandre i gymgarderoben. Derfor ønsker hun et sterkere søkelys på nettvett i undervisningen.

– Det er ikke mobilen som er skadelig. Det er holdningene i samfunnet som er skadelig: Hvorfor tar elever bilder av hverandre i gymgarderoben? Det er der man bør starte. Så i stedet for å gjøre mobilen farlig bør man lære elevene å bruke telefonen på en fornuftig måte. Det vil gjøre den til en større ressurs.

Men å finne den gylne middelvei, hvor man både tillater mobilbruk og samtidig unngår de negative konsekvensene, er ikke lett. Fylkeslederen i Elevorganisasjonen foreslår derfor alternative tiltak.

– Det kan settes ned en arbeidsgruppe ved hver skole, hvor rektor, miljøtjenesten og representanter fra elevrådet deltar i jevnlige møter sammen, og på fylkesnivå, hvor organisasjoner som Elevorganisasjonen, Ungdommens fylkesutvalg og Lektorforbundet samarbeider om å finne gode løsninger.

Marit foreslår også at elevene bruker klassens time jevnlig til å diskutere og evaluere mobilbruken, gjerne i samtaler med lærere, spesialpedagoger og miljøtjenesten, og at lærere og elever sammen utarbeider lokalt tilpassede miljøregler i klasserommet. Hun ser også for seg at lærerne har en-til-en-samtaler med elever, og at politiet kommer på besøk og snakker om nettvett.

– Hvis både lærere, foresatte og elever skal bli fornøyde, er det viktig å ha en åpen dialog og en jevnlig evaluering av mobilbruken.

Marit lover at Elevorganisasjonen ikke skal gi seg i kampen for elevenes mobilrettigheter.

– Sentralstyret drar ofte i politiske møter og fronter elevmassens synspunkter. Og så må vi nå ut i mediene. Det vil påvirke veldig mange. I tillegg må vi fortsette å diskutere og debattere dette sammen med elevene og finne gode løsninger. Så det er bare å fortsette å pushe, avslutter Marit Halsan.

Lærer best uten mobilen

Tilbake på Rosenborg ungdomsskole går vi en tur videre i vrimlearealene. Snart observerer vi flere elever som stikker fram mobilen eller bruker den åpenlyst. Førsteinntrykket slår sprekker. Fungerer egentlig konseptet mobilfri skole?

– Vi greier ikke dette alene. Vi må være flere med på laget, innrømmer rektor Siv Mari. Derfor er samarbeidet med foreldrene avgjørende.

– Foreldrene ser kanskje ikke automatisk gevinsten ved at vi er mobilfri skole, fordi de kan kjenne på tryggheten ved at barnet kan ta kontakt. Så det er viktig å skape forståelse i foreldregruppa for at en mobilfri skole gir noen gode verdier. Det hjelper når foreldrene der hjemme sier at det ikke er lov å bruke mobilen på skolen, sier Siv Mari, som mener at mange av foreldrene likevel støtter opp om skolens bestemmelser.

– Vi ser at mange av foreldrene er bekymret for det sosiale livet til barna sine. Ungdommene har blitt dårligere trent på å være sammen. De vet ikke hva de skal snakke om sammen. Så vi må hjelpe dem til å trene på normal sosial omgang og folkeskikk. Og da kan vi ikke ha mobilen i friminuttene.

Trygghet. Engasjement. Mestring. Det er visjonen til Rosenborg ungdomsskole. Skoleledelsen håper at mobilforbudet og den nye nasjonale anbefalingen vil bidra til å skape et skolemiljø som reflekterer denne visjonen. For selv om elevrådet fortsetter å kjempe for mobilen, innrømmer mobilhungrige elever at skolemiljøet faktisk blir bedre uten.

– På grunn av mobilforbudet på skolen jobber jeg bedre der enn hjemme. Og jeg følger mer med i timene, sier Edel Marie.

– Og så gir det et bedre miljø i klassen. Vi knytter sterkere bånd. Man kan ikke bare sette seg i et hjørne, man må sosialisere seg og blir tvunget til å få seg venner, legger Tonje til.

Skolen føler på et ansvar for å lære elevene om ansvarlig mobilbruk. Men Siv Mari Forsmark er sikker på at elevene lærer det best ved å ikke ha mobilen mest mulig tilgjengelig.

– Det ungdom mangler mest nå, er å trene på å være uten mobilen, avslutter rektoren ved Rosenborg ungdomsskole.

Tekst: Ole Alvik
Foto: Trude Witzell

Da elever og ansatte flyttet inn på Huseby ungdomsskole i Trondheim i august 2021, var det til en skole med en annerledes utforming enn de fleste andre skoler i Norge. Klasserom med pulter og stoler på rekke og rad er en saga blott. Riktignok har de fortsatt klasserom, eller læringsarenaer som de kaller det, men det tradisjonell «buss-oppsettet» med fokus på læreren og tavlen, er det helt slutt på. Møblene skal passe til elevenes behov, og behovene er forskjellige fordi elevene er forskjellige og fordi læringsaktivitetene varierer. Det blir ganske innlysende når avdelingsleder Kjersti Aakre spissformulerer det på følgende vis:

–  Hvor mange voksne setter seg på en pinnestol når de skal lese en roman?

Hun spør uten å forvente et svar. For svaret gir seg selv: De fleste av oss velger lenestolen eller sofaen når vi skal fordype oss i en bok. Og slik er det med barn og unge også. På hjemmeplan ligger de kanskje på gulvet når de gjør lekser, og det kan de i prinsippet gjøre på Huseby også. På denne skolen er det variasjon som gjelder. Det er sittemøbler og liggemøbler, møbler for småprat og samhandling og møbler for den som vil skjerme seg litt og jobbe i fred.

– Hos oss fungerer det veldig bra. De aller fleste lærerne kan ikke tenke seg å gå tilbake til det tradisjonelle klasseromoppsettet. Men det er en arbeidsmåte som stiller større krav til klasseledelse, sier adjunkt Siri Moen Hov.

I likhet med Kjersti Aakre har hun vært med i planleggingen av skolen helt fra den var på tegnebrettet.

– Man må legge fra seg ideen om den typiske læreren som står foran klassen og underviser. Det er ikke rommene tilrettelagt for. Våre læringsarealer åpner for mindre tavleundervisning, mer selvstendig arbeid og lærere som aktivt oppsøker elevene og prater med dem, sier Siri.

Stiller større krav til klasseledelse

For lærerne blir det en annerledes arbeidshverdag når læringsarealet endres. Det er nok den viktigste grunnen til at mange er skeptiske. Å satse på innovative læringsmiljøer kan høres logisk ut, og det ser utvilsomt fint og moderne ut, men hvordan gjør man det i praksis? Klarer man å holde oversikten over elevene? Blir det mer uro og prating og mindre læring når læreren mister litt av oversikten og kontrollen som man har i det tradisjonelle oppsettet med stoler på rekke og rad?

– Ja, det er den vanligste innsigelsen. Som lærer har du god kontroll på elevene når de sitter i et vanlig buss-oppsett. Når du løser opp klasserommet, da mister du noe av den oversikten. Men trenger vi den hele og fulle oversikten hele tiden? Blir det bedre læring av det? Vi mener nei. Det at vi mister noe av kontrollen, betyr ikke at det blir mindre læring, sier Siri Moen Hov.

Får jobbe slik de jobber best

Et godt læringsmiljø handler om hvordan vi organiserer oss, hvordan vi prioriterer ressursene og hvilke didaktiske valg vi gjør, men det handler også om det fysiske rommet og hvordan vi bruker kroppen og sansene våre, mener Siri Moen Hov.

– Ungdommer har et stort behov for å variere bruken av kroppen sin gjennom skoledagen, og de er veldig ulike med hensyn til konsentrasjon, oppmerksomhet og preferanser for arbeidsmåter. Når vi har innredet og bygget skolen slik vi har gjort, gir det mye større rom for variasjon for elevene. De kan i større grad utnytte sine preferanser og styrker når det gjelder måter å jobbe på, sier hun.

Kan skjerme seg

Overgangen fra buss-oppsett til et friere oppsett, er ikke bare en overgang for lærerne, men også for elevene. Det er mange positive sider, men også utfordringer som må møtes og ivaretas.

–  I de nye læringsarealene er det ikke et mål at det skal være helt stille. Det blir litt mer prat og det synes vi er greit. Elever lærer sammen og av hverandre. Men noen har større behov for ro og konsentrasjon. Derfor har vi arbeidsplasser som gjør at de kan velge om de vil jobbe i fred eller sammen med andre, sier Kjersti Aakre.

– De kan for eksempel sette seg i en nisje med åpning inn til fellesrommet eller i en skjermende lenestol. Da er de litt for seg selv, men samtidig sammen med andre og en del av fellesskapet. Så vi synes alt i alt at vi har fått mye bedre vilkår for å tilpasse læringsmiljøet for elevene, sier Siri Moen Hov.

Hvorfor akkurat Huseby?

Det er flere grunner til at Huseby ungdomsskole fremstår som en moderne skole med et innovativt læringsmiljø. For det første er det en ny skole, bygget som et områdeløft for drabantbyen Saupstad-Kolstad i Trondheim. For det andre har innovative læringsmiljøer hatt mer fokus i Trondheim enn mange andre steder, både i kommunen, i forskningsmiljøer og gjennom nettverket «Vi skaper rommet». Men i prosessen fra tanke, til tegnebrett, til en skole full av elever, lærere og travle hverdager, har skoleledelsen og pedagoger vært involvert helt fra starten av. Det har vist seg å være et klokt trekk.

Rektor Robert Flataas satt i juryen til arkitektkonkurransen og han har jobbet nært og tverrfaglig med arkitekter og prosjektledere siden da. Kjersti Aakre og Siri Moen Hov ble koblet på da vinneren var kåret.

Sammen med flere andre i lærerstaben og kommunen har de vært på studieturer til Danmark for å lære hvordan danske skoler har jobbet med innovative læringsmiljøer, og for å møte fremtredende forskere på området. Flere lærere har også deltatt i ulike arbeidsgrupper etter hvert som planleggingen og byggingen skred frem.

På den måten har mange bidratt med viktige innspill, samtidig som det har skapt involvering og eierforhold til bygget og de løsningene som er valgt, mener Robert Flataas.

–  Siri har vært lærernes representant i dette arbeidet og Kjersti og jeg har hatt det overordnede blikket. Men flere lærere har vært involvert i ulike deler av prosjektet, for å bidra med sin fagkompetanse og sine ønsker. På den måten har de påvirket sin arbeidshverdag helt fra starten av, sier han.

Rektor stilte ultimatum

Det var ikke rektor Robert Flataas som krevde at det nye skolebygget skulle ha et innovativt læringsmiljø. Helst ville han, da prosessen startet, ha et tradisjonelt klasseromoppsett.

– Jeg er en gammel realist og jeg ville gjerne ha det tradisjonelle buss-oppsettet. Men heldigvis var ikke det et alternativ vi kunne velge, forteller han med et smil.

Han har forståelse for at andre fortsatt tenker slik som han selv gjorde, før han endret syn, men på Huseby ungdomsskole skal alle jobbe likt.

–  Ja, hvis du skal jobbe på Huseby, så skal du jobbe på denne måten. Det er jeg veldig tydelig på. Hvis du ikke er villig til å endre atferd i klasserommet, da bør du heller jobbe et annet sted. Når du går inn i bygget her, da er det dette som gjelder.

Det skal sies at dette ikke kom som en overraskelse på noen. Det tar lang tid å planlegge og bygge en ny skole. I den perioden holdt Huseby ungdomsskole til i midlertidige lokaler og med god tid til å teste ut og trene på det nye konseptet.

– Vi innredet et «treningsrom» og kjøpte møbler på gjenbruk. Det kostet oss kanskje femten tusen kroner. Det trenger ikke være dyrere. Det viktigste er at det er møbler som har en funksjon med hensyn til læring, sier han.

De prøvde ut ulike typer møbler og løsninger og fikk erfaringer som var nyttige i etterkant. En erfaring er at det skal ikke så veldig mye til. Man trenger ikke dyre møbler og en ny skole for å jobbe på denne måten.

– Hvis du fjerner møblene fra et hvilket som helst klasserom hos oss, vil du se at det er akkurat dét det er. Et vanlig rektangulært klasserom, sier Robert Flataas.

Må involvere medarbeiderne

Én sak er å stille tydelige krav til hvordan medarbeiderne skal jobbe. En helt annen sak er å skape trygghet, kompetanse og motivasjon for å jobbe godt på denne måten. Ifølge ledelsen har det gått overraskende bra. Så hva har de gjort riktig?

– Det er et godt spørsmål. Det er mange ting som har pågått parallelt, sier Robert Flataas.

Han trekker frem flere momenter som har hatt betydning: At de har hatt god fremdrift, men uten å trykke for hardt på gasspedalen. At medarbeiderne har blitt involvert i prosessen og trent på prinsippene underveis. At metoden er forskningsbasert og at de har fått opplæring av erfarne danske skoleforskere. Og for å øke involvering og medvirkning, har skoleledelsen gitt fra seg noe av kontrollen i prosessen.

– Vi la om utviklingsarbeidet radikalt for 3 – 4 år siden. Tidligere hadde jeg halvannen time hver uke, hvor jeg ledet utviklingsarbeidet. Nå eier vi i ledergruppen bare én utviklingstid i måneden. De tre andre ukene er det utviklingsgruppen, som består av Siri og to andre lærere, og fagseksjonene, som leder dette arbeidet. Og da handler det ikke minst om å utfordre lærerne på egen lærerpraksis i rommet, sier Robert Flataas.

– Vi i ledelsen må påse at retningen er riktig og at farten er passe høy, og så må vi stole på at medarbeiderne våre løser dette oppdraget ut fra de rammene vi gir dem.

Har kommet for å bli

Hvis lærerne kunne velge å gå tilbake til et vanlig buss-oppsett, hvor mange ville ha gjort det?

– Noen få ønsker seg kanskje tilbake til et tradisjonelt buss-oppsett, men det er ikke mange, sier Siri Moen Hov.

–  Jeg har snakket med lærere som sier at de ikke kan tenke seg å jobbe et annet sted enn her. De vil ikke tilbake til å undervise i et tradisjonelt klasserom, sier Kjersti Aakre.

Samtidig påpeker hun at endringene ikke er så omfattende som de kanskje kan virke som.

– Det kan nok virke radikalt sett fra utsiden, men jeg vil ikke kalle det radikalt. Vi har timeplaner, vi har faglærere, vi har basearealer for hver klasse, vi har dører og vegger og hele grunnstrukturen i skolen er som før, selv om topografien og undervisningsmetodene har endret seg noe, sier Kjersti Aakre.

Gode råd til andre

Hvilke råd vil dere gi til andre skoleledere som har lyst til å jobbe på denne måten på sin skole?

– Søk kunnskap gjennom forskningslitteratur og lytt til erfaring fra andre som jobber med dette, slik at du står støtt når du starter, sier Robert Flataas.

– Og husk at når klasserommene står ferdig, så betyr ikke det at jobben er gjort. Man må hele tiden ta jobbe med det, sier Siri Moen Hov.

– Og jeg vil oppfordre alle som er interessert til å besøke oss i Trondheim. Vi vil gjerne vise frem skolen vår og fortelle mer om hvordan vi jobber, sier Kjersti Aakre.