Kronikken er skrevet av Mailen Strøm, prosjektleder for «læring i friluft for alle», Oslofjordens Friluftsråd
Den siste tiden har vært preget av avisoverskrifter om norske elevers svake resultater på PISA-undersøkelsen. Norge er et av de få landene der forskjellene mellom de som skårer best og de som skårer dårligst øker. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun trekker frem at motivasjonen for skole er lavere og er spesielt bekymret for at antallet elever på laveste nivå har økt betydelig. Hun etterlyser en bred mobilisering rundt skolen og et krafttak for å øke elevenes læring.
Metertau og maurtuer
Friluftsrådene rundt om i landet, har i mange år gjennom konseptet «Læring i friluft», jobbet for å bidra til en mer praktisk og virkelighetsnær skolehverdag. Hvordan kan en slik skolehverdag se ut og hvilke fordeler kan vi ha av å benytte flere læringsarenaer enn klasserommet?
Metertau
Se for deg at du tar med klassen din ut i skolegården. De blir delt inn i grupper og får et tau som er en meter langt. Meteren kan bøyes og bendes, brukes til å måle lengde, omkrets og mye mer. Den kan også brukes til å lage et stort rutenett, som er det elevene skal gjøre i dag. Elevene setter i gang. Hva betyr egentlig et rutenett, og hvordan får vi til 5×2 ruter? Diskusjonene er allerede i gang, og elevene snakker seg imellom om hvordan de skal løse oppgaven.
Du ser kanskje for deg at en slik oppgave kunne blitt gjort inne i et klasserom, men kommer på at lydnivået hadde vært altfor høyt dersom så mange elever hadde snakket samtidig. Her er vi ved et viktig punkt. I små grupper, der elevene må gjennomføre oppgaven praktisk og snakke sammen for å bli enige om løsningen, øker elevaktiviteten.
Matematiske begreper blir tatt i bruk, og elevene får et forhold til hva et rutenett faktisk er og hva det består av. De elevene som synes oppgaven er vanskelig, får hjelp av sine medelever. Gjennom kameratlæring får elevene visuelle eksempler og muntlige forklaringer fra en likeperson.
Maurtue
En annen dag finner du ut at du ønsker å ta med elevene til maurtua som ligger i skogen rett ved skolen. Vel fremme begynner elevene å utforske. Hva holder mauren på med, hvordan kjennes det når den kryper oppover hånda og «se så stor den barnåla er i forhold til kroppen til mauren!».
På slutten av økten spør du elevene om de har opplevd noe nytt i dag. Du får høre flere erfaringer; «mauren tisset på meg og det gjorde vondt», «det kiler når mauren klatrer oppover hånda mi» og «jeg har aldri sett en maurtue før, det er jo såå mange maur i en tue!». Vi kjenner som oftest ikke til elevenes tidligere erfaringer, og vet sjelden hvor mange vi aktualiserer fagstoffet for når vi stiller spørsmålet «hvor mange har sett en maurtue før?».
Ved å gi elevene opplevelser som beskrevet ovenfor, sørger vi for at elevene har et felles erfaringsgrunnlag når vi underviser om mauren. Alle har sett en maur, de fleste har holdt og noen har kanskje til og med smakt på maurtiss. På denne måten kan vi bidra til å redusere gapet mellom virkelighet og teori for alle elever, uavhengig av den enkeltes bakgrunn.
Besøket ved maurtua blir en felles opplevelse, der elevene benytter mange forskjellige sanser og tar i bruk et bredt spekter av ferdigheter. Sensoriske erfaringer stimulerer evnen til å motta og organisere inntrykk, som videre kan sette i gang følelsesprosesser og bidra til økt læring. Stedet som benyttes i undervisningen gir læringen merverdi og er et eksempel på metoden stedsbasert læring.
Er gresset grønnere ute, også for elever som måles av PISA-undersøkelsen?
PISA-undersøkelsen viste jo blant annet at skillet mellom de som skårer best og de som skårer dårligst øker. Vi vet at disse forskjellene er knyttet til sosioøkonomisk status. Å skape et felles erfaringsgrunnlag er derfor sentralt i læreres forsøk på å aktualisere lærestoff for elever. Dessuten kan det bidra til en viss utjevning av fordelen med et bredt kontra et smalt opplevelses- og erfaringsgrunnlag i en læringsprosess. På denne måten kan påvirkningen av sosiale ulikheter reduseres og forhåpentligvis bidrar det til å minske de sprikende resultatene på PISA-undersøkelsen.
Når kunnskapsministeren nevner at hun er spesielt bekymret for at andelen elever som ligger på laveste nivå øker, er det med god grunn. Vi vet at det er en gruppe elever som skolen over tid har slitt og sliter med å nå frem til med sitt utdanningsoppdrag. Denne gruppen i ferd med å vokse.
Årsakene til dette er så klart komplekse, men kan vi bidra til løsningen ved å skape et mer naturlig samspill mellom klasserom og andre læringsarenaer? Hva med å bruke styrkene til de ulike arenaene for å underbygge en læringsprosess?
Utenfor klasserommet møter elevene en virkelighet som ikke er oppdelt i fag. Elevene kommuniserer samtidig som de handler, og er aktører i en virkelighet, framfor i en symbolsk representasjon av virkeligheten, som ofte er tilfellet inne i klasserommet. Flere sanser spiller på lag og bidrar til å øke læringen, og krafttaket Nordtun etterlyser er allerede i gang.
Vi i friluftsrådene tror at en slik tilnærming til læring som er beskrevet ovenfor gir god gjenklang i ørene til både lærere, kunnskapsministere og folk flest. Det er noe selvfølgelig ved at alle mennesker, også elever, lærer bedre om virkeligheten i virkeligheten.
En mer praktisk skolehverdag er nødvendig for mange elever, og selv resultater på PISA-undersøkelsen kan bli møtt med en felles anerkjennelse av at gresset er grønnere … ute.
