Forfatter: admin

Tekst: Ole Alvik

Håvard Tjora er godt kjent for alle som jobber i skole- og oppvekstsektoren, både som programleder, fagbokforfatter, debattant, skribent og foredragsholder. I fjor utga han boken Mot til å våge. Selv om boken handler om mot, er den vel så mye en personlig fortelling om hans eget møte med frykt og fobier.

– Frykt og mot er uløselig knyttet til hverandre, og min interesse for mot kom først og fremst fordi jeg ble nødt til å forholde meg til alt jeg var redd for, sier Håvard Tjora.

Håvard Tjora er 45 år. Da han var nesten førti ble han plutselig rammet av klaustrofobi, høydeskrekk og frykt for åpent hav. Det er svært hemmende for en som flyr mye i forbindelse med jobb, elsker toppturer og som den gang bodde på Svalbard.

– Vi beundrer mot, og det hadde vært deilig om denne boken ble til fordi jeg kunne skrive om mine egne bragder og om min egen stoiske ro der andre ikke klarte mer. Men slik er det ikke. Jeg skrev boken fordi jeg har vært redd. Men i møte med frykten, må man finne motet sitt, sier Håvard Tjora.

Fikk fobier i voksen alder

Første gang Håvard Tjora kjente på angsten var på et fly hjem til Svalbard, der han jobbet som lærer. Han hadde satt seg i flysetet, festet setebeltet og lyttet til kabinpersonalets rutinemessige sikkerhetsinstruksen. Alt var som det hadde vært på hundrevis av flyturer før. Men denne gangen skjedde noe som aldri hadde skjedd før. Han fikk klaustrofobi.

–  Pulsen økte, pusten gikk over til hyperventilering, jeg ble våt av svette og jeg kjente at jeg fikk panikk. Den eneste tanken som sto i hodet mitt, var at jeg måtte komme meg ut av flyet.  Heldigvis vant fornuften og jeg klarte å gjennomføre turen, forteller han.

Men etter at han fikk klaustrofobi i flyet, kunne alle opplevelser av å være innesperret trigge angsten.

– Jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg skal være redd for ikke å komme meg ut av et fly eller en heis, og jeg vet at det er vanskelig for andre å forstå. Men fryktsenteret mitt i hjernen synes åpenbart at det er ubehagelig å være i slike situasjoner, og setter i gang alarmen, og da er vi i gang. Klaustrofobien er en overdrevet tolkning av en situasjon som hadde fortjent en mindre reaksjon.

Av Ann Kristin Larsen og Mette Vaagan Slåtten

Strategien for barnehagekvalitet 2021-2030 «Barnehager mot 2030» (Kunnskapsdepartementet, 2022) har som mål at alle barn, uavhengig av hvor de bor og i hvilken barnehage de går i, skal få et godt barnehagetilbud. Et slikt mål er bakgrunnen for hva vi legger i begrepet fellesbarnehagen.

For det første viser det altså til et likeverdig tilbud. Det betyr at kvaliteten på tilbudet må være like høy i alle barnehager.

For det andre viser det til at barnehagen er en sentral institusjon i samfunnet, som har som mål å inkludere barn i samfunnets fellesskap. Inkludering i fellesskapet omhandler både barnets her og nå og et fremtidsperspektiv.

For det tredje ønsker vi å fremme fellesbarnehagen som de like muligheters barnehage. Barnehagen har et samfunnsmandat, og skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller mellom barn.

Samfunnsmandatet

Barnehagen er forpliktet på en rekke verdier som er nedfelt i samfunnsmandatet slik det uttrykkes i barnehageloven og i rammeplanen for barnehagens oppgaver og innhold. Samfunnsmandatet kan virke omfattende, men det har en tydelig retning henimot fellesskapsverdier som likeverd og solidaritet, og barns medvirkning i et fellesskap som fremmer vennskap, demokrati og likestilling.

Solidariteten ligger også i å gi barn grunnleggende kunnskaper og ferdigheter, og gradvis medvirkning tilpasset alder og forutsetninger. Barnehagen skal gjøre barna bedre rustet for læring, de skal oppleve inkludering og utvikle språkferdigheter og sosial kompetanse. Barnehagen skal bidra til at barn får like muligheter og sjanser i livet.

Fellesbarnehagen – en demokratisk institusjon

Barnehagen er første steg i et utdanningsløp og har et potensiale til å inkludere barnet i et fellesskap der barnet utvikler trygghet. Slike erfaringer vil være et solid grunnlag å ta med seg videre i livet. Innenfor den nordiske velferdsstaten har det tradisjonelt vært en utbredt interesse for å sikre en sosial utjevning, særlig gjennom ideen om fellesskolen. Fellesbarnehagen er det grunnlaget som fellesskolen bygger videre på.

Tanken om fellesbarnehagen bygger på en deliberativ demokratiforståelse (samtaledemokrati). En deliberativ demokratiforståelse inngår i en barnehagesammenheng der forskjellige barn og voksne møtes, der barnet møter ulike syn på ting og der barnet oppfordres til å ytre seg og å utvikle egne selvstendige valg. Barns medvirkning oppfattes som grunnleggende, og frihet til å ytre seg vil være avgjørende for at barn som samfunnsborgere skal kunne videreutvikle et demokratisk samfunn som voksne. Heri ligger en forpliktelse for styring og ledelse av en fellesbarnehage overfor samfunnet; å jobbe med medvirkning slik at det setter spor i et demokratisk samfunn.

Et likeverdig barnehage- og skoletilbud er et viktig demokratisk prinsipp, og som et viktig demokratisk prinsipp må det også nedfelle seg i styring, ledelse og samarbeid, i solidaritet med alle barn.

Fellesbarnehagen som felles verdi

Etter vårt syn kreves en bevissthet rundt utforming og gjennomføring av styring og ledelse, der målet om en fellesbarnehage ligger til grunn for mål og strategier. Det kreves en felles kultur der verdien fellesbarnehagen deles av de som utformer barnehagepolitikk og de som er aktører i styring og ledelse av barnehager. Ideen og målet om fellesbarnehagen må ligge til grunn for arbeidet på alle nivåer i barnehagens ledelse -og styringskjede. Når vi ser den økende involveringen barnehageeiere har når det gjelder barnehagens pedagogiske innhold, er dette svært viktig. Et samarbeid mellom eier og styrer må ta utgangspunkt i fellesbarnehagen som verdi.

Styrer har et stort ansvar innad i barnehagen når det gjelder organisasjonsutvikling, organisasjonslæring og personalets kompetanseutvikling. Kollektiv læring innad i barnehagen er helt sentralt for å fremme en felles kultur. Å utvikle engasjement for fellesbarnehagen betyr at styrer må arbeide bevisst med å styrke verdiene som ligger i barnehagens mandat gjennom ledelse av læringsprosesser som er kollektive. Viktig i en slik sammenheng er å være en autentisk leder som viser overensstemmelse mellom verdier og adferd, en styrer som ikke bare snakker om fellesbarnehagen, men som praktiserer den.

Gjennom kollektiv læring, profesjonelle læringsfellesskap og verdibasert ledelse kan ledere sammen med sine medarbeidere utvikle og internalisere verdier som fremmer fellesbarnehagen.

Et velorganisert arbeidsliv

For å kunne realisere fellesbarnehagen er det også viktig med et velorganisert arbeidsliv. Det handler her om å ha regler for arbeidsgiveres styringsrett og arbeidstakeres medbestemmelse, plikter og rettigheter, samt regler for hvordan uenigheter og reelle konflikter skal håndteres. Et velorganisert arbeidsliv som oppfattes som legitimt gir politisk tillit, og er et godt utgangspunkt for et samarbeid mellom eier og styrer om fellesbarnehagen.

Styring som har for mange mål og for høye krav til kontroll av arbeidet kan gå i feil retning. Det kan føre til at sentrale verdier i fellesbarnehagen ikke får nok oppmerksomhet, fordi det ikke kan måles.

Tillit i et system med mange og detaljerte målformuleringer og sterke krav til rapportering av resultater, vil av noen karakteriseres som tynn tillit (Høyer, Kasa & Tranøy, 2016). Tykk tillit er normbasert og bygd opp gjennom kulturelle verdier, skapt gjennom profesjonelt samarbeid (Axelsson & Høyer, 2016, s. 47).

En tillitsreform i offentlig sektor kan styrke profesjonelt samarbeid om fellesskapsverdier som ikke kan måles, og en tillitsreform kan derfor medvirke til at ansatte får større muligheter til å prioritere oppgaver som styrker fellesbarnehagen.

Tillit til et velorganisert arbeidsliv som system, er viktig fordi systemtilliten kan opprettholdes selv om det skjer en maktoverføring fra systemet over til profesjonsutøver gjennom en tillitsreform. En kommune som velger å redusere antall mål og krav til rapportering og dokumentasjon, kan sies å være i en prosess der det å gi mer tillit er et bevisst styringsgrep. Å delegere beslutningsmyndighet og overføre makt må hvile på et fundament. Fundamentet er lederens kjennskap til medarbeideres kompetanseområder og kompetansenivå, noe som er forenlig med ønsket om kvalitet og faglighet i fellesbarnehagen. Tillit og makt er faktorer som er til stede på samme tid, og er avhengig av hverandre.

Styring og sosial utjevning

For å få til en fellesbarnehage er det viktig at barn med ulik bakgrunn møtes i samme barnehage. En bevisst styring som etterstreber å bygge ned forskjeller og gi likere muligheter blir en betingelse for å skape fellesbarnehagen. Fellesbarnehagen skal romme et mangfold av barn og det innebærer også styring som motvirker segregering. Gjennom å være del av fellesbarnehagen skal barn og foreldre få mulighet til å møtes på tvers av sosiale og kulturelle skilnader, se og oppleve andre måter å leve på, noe som bidrar til samfunnets helhetlige integrasjon. For å sikre alle barns like muligheter trengs lederkompetanse, handlingsrom til å kunne prioritere og et utbredt samarbeid mellom ulike nivåer i barnehagens styringshierarki og internt i barnehagen.  Fellesbarnehagen er en avgjørende byggestein i samfunnet, slik også regjeringen ser det: «Regjeringa vil at barnehagen skal bli ein fellesbarnehage på linje med fellesskulen, og at alle barn skal ha moglegheit til å ta del i det fellesskapet barnehagen gir.» Prop. 1 S (2022–2023).

Det er på tide å utvikle fellesbarnehagen!

Skal vi fortsette å gi lekser og i så fall hvorfor og hvordan, var det grunnleggende utgangspunktet for en prosess som omfattet hele lærerkollegiet ved Kjelsås skole fra januar til mai i fjor.
– Jeg startet denne prosessen fordi jeg vil at vi hele tiden skal ha et kritisk blikk på egen praksis, men jeg fikk også signaler både fra lærere, foreldre og elever om at vi burde se på dette. Det er første gang vi har hatt en så grundig diskusjon om lekser, og jeg tror at det er mange skoler som aldri tar den diskusjonen, sier Henriette Randsborg som er rektor ved Kjelsås skole og Maridalen skole.

En bred debatt
Skoleledelsen arrangerte flere samlinger for lærerne hvor de diskuterte fordeler og ulemper ved lekser, de kartla skolens status quo med hensyn til lekser, leste forskningsartikler om temaet og sørget for å få med seg elevstemmen inn i vurderingene. Etter en grundig prosess landet de på at Kjelsås skole ikke skulle bli en leksefri skole, men at de skulle bli en leksebevisst skole. I praksis betyr det at de gir langt mindre lekser enn før. Elevene på 1.–4. trinn har en ukentlig leselekse. Det samme gjelder for elevene på 5.–7. trinn, men de kan også få andre individuelt tilpassede lekser i tillegg, hvis læreren mener at det er behov for det.
– Det er lærerne som har ansvaret for å gi lekser og de har fleksibilitet til å gi mer lekser ved behov, men da skal det kunne begrunnes godt, sier Randsborg.
Opplevde du at lærerne stort sett var enige i synet på lekser?
– Vi var grundige, vi involverte alle lærerne i prosessen og vi brukte tid. Og da vi startet prosessen var vi veldig åpne for utfallet. Vi kunne ha endt opp med ikke å gjøre endringer. Men etter å ha lest fagartikler og hatt gode diskusjoner, ble det tydelig for oss hvilken vei vi ønsket å gå.
– Noen hadde nok ønsket at vi hadde landet på en annen avgjørelse, men i det store og hele var det stor enighet rundt dette, særlig etter at vi hadde lest fagartiklene.

Overraskende lite protester
Resultatet ble presentert for foreldrene på et FAU-møte den 2. mai i fjor og i et skriv til alle foreldrene. Avgjørelsen møtte i liten grad protester.
– Jeg hadde forberedt meg godt for å kunne møte alle motargumentene fra foreldrene, men så ble det ingen debatt i det hele tatt. Det er kanskje det som har overrasket meg aller mest i denne prosessen, forteller Randsborg.
Hva tror du er grunnen til det?
– Jeg tror det skyldes at vi kunne vise til at vi hadde gjort et grundig arbeid i lærerkollegiet. Skolen har spillerom til å avgjøre hvordan vi skal gi lekser, og vi var 70 pedagoger som hadde diskutert, reflektert og lest fagartikler. Vi hadde jobbet mye og grundig med dette og vi følte oss trygg på at det var en riktig avgjørelse. Det at vi kunne vise til mye forskning som støttet vår beslutning, var også veldig viktig.
Men det har også vært motkrefter og kritiske røster blant foreldrene, påpeker hun.
– Noen foreldre mente at lekser var viktige for å følge med på barnas faglige utvikling. Når man gir mindre lekser, må man trygge foreldrene på barnas faglige utvikling på andre måter.
Var det ulike foreldregrupper som var for eller mot lekser?
– Dette er en relativt homogen skole i et område av Oslo som sosiodemografisk skårer høyt. Det er selvfølgelig også barn på denne skolen som kommer fra familier med utfordringer, men vi så ikke noe skiller der med hensyn til synet på lekser.
– Vi har også fått positive tilbakemeldinger fra familier som sier at ettermiddagen har blitt hyggeligere og mindre stressende. Mange elever har flere fritidsaktiviteter i løpet av uken, så det å klemme inn tid til mye lekser er utfordrende.

Dette har de oppnådd

Fra mai 2022 har skolen følgende rammer for lekser: 1.–4. trinn har i utgangspunktet kun en ukentlig leselekse. 5.–7. trinn har også ukentlige leselekser, men kan ha andre relevante lekser i tillegg. Det er lærerne som gir lekser, og de har fleksibilitet til å gjøre de valg som de mener er til beste for elevene. Men hvis det gis lekser utover de rammene som er besluttet, må dette kunne begrunnes. De skal også tilpasse leksene individuelt til hver enkelt elev. Resultatet er at leksemengden på Kjelsås har blitt betydelig redusert. Kjelsås skole er ikke en leksefri skole, men de har blitt en mer leksebevisst skole.

Lærer de like mye?
Hva er de viktigste effektene av mindre lekser?
– Jeg tror at elevene blir mer motivert til å gjøre lekser når de har færre lekser, og at leselysten og lesekompetansen dermed øker. Og jeg håper at flere får glede av å gå på skolen og at de opplever mestring. Skolearbeid skal ikke være synonymt med noe du ikke liker.
– Lærerne har også fått enda større bevissthet rundt det å gi riktig lekser til hvert enkelt barn, og det kan også føre til mer motivasjon og mestring hos elevene.
Lærer elevene like mye når de får mye mindre lekser?
– Ja, det mener jeg. Og vi er ikke en leksefri skole, men en leksebevisst skole. Læreren har fleksibilitet til å vurdere hva som skal gis av lekser og hva som er best for elevene.

Råd til andre
Hva er dine viktigste råd til de andre skoleledere?
– For det første tror jeg det er viktig å ha en grundig diskusjon om lekser og at alle lærerne involveres i dette arbeidet. At man tør å ta debatten om hvorfor vi gir lekser og hva vi ønsker å oppnå med det. Det å være leksbevisst betyr som sagt ikke å slutte med lekser, men du skal ha en høy bevissthet på hva du gjør.
– Samtidig skal det sies at lærerne ikke bruker mindre tid på lekser nå enn tidligere. De gir mindre lekser, men de bruker mye tid på å finne riktige lekser til hvert barn og følge opp leksene på en god måte, sier Henriette Randsborg.

Av Ole Alvik

Også i år har det vært stort fokus på de negative konsekvensene av russetiden, og kanskje i enda større grad enn tidligere. Medieoppslagene forteller om en russefeiring som har blitt stadig mer omfattende og som starter tidligere og tidligere, om russegrupper som ekskluderer andre, om en tradisjon som har blitt så kostbar at ikke alle kan delta og en feiring som får negative konsekvenser for skolemiljø- og resultater. Denne særnorske feiringen av avgangselever er en tradisjon med dype røtter, men har det gått for langt? Det mener i hvert fall Henrikke Bugdø-Aarseth. I 2018, da hun var elev-, lærling- og mobbeombud i Østfold fylkeskommune, startet hun et prosjekt for å skape en mer inkluderende og helsefremmende avgangsmarkering for russen. Prosjektet ble videreført av politikerne i Viken fylkeskommune, da Østfold ble en del av Viken. Henrikke Bugdø-Aarseth leder fremdeles prosjektet og mener at dette arbeidet er viktigere enn noen gang.

–Vi startet prosjektet fordi vi fikk svært mange henvendelser fra skoler, ungdom og foreldre om russefeiringens konsekvenser og hvordan den nådeløst påvirker ungdoms hverdag. Det var mange fortellinger om krenkelser og utenforskap både før, under og etter feiringen, sier hun.

Vi må tenke helt nytt

Prosjektet er et samarbeid mellom ombudet, avdeling for folkehelse og rådsområdet for utdanning og kompetanse i Viken fylke. Målet er å skape et inkluderende miljø gjennom hele videregående og en kortere, mer inkluderende og mindre kostnadskrevende avgangsmarkering i vg3.

– Vi vil at ungdommene skal se tilbake på 13 års skolegang som en fin tid der de var en del av fellesskapet, og at de får gode minner fra en inkluderende og bra avgangsmarkering, sier Bugdø-Aarseth.

For å oppnå dette, er det ikke tilstrekkelig å bare gjøre en oppussing av dagens russefeiring.

–Vi må tenke helt nytt og skape en avgangsmarkering som er annerledes enn det dagens russefeiring har utviklet seg til å bli. Ideelt sett burde avgangsmarkeringen begrenses til en uke, avholdes etter eksamen og utgiftene bør begrenses til en studentlue. Det vil si en slik form for avgangsmarkering som de har i Sverige og Danmark.

Politikerne må på banen

Ifølge Henrikke Bugdø-Aarseth har det vært en uheldig utvikling blant russen de siste fem årene, og russefeiringen har i stadig større grad blitt et kulturelt- og kommersielt lokomotiv som det er utfordrende å stoppe. Skoleledere og foreldre har et ansvar, men det er begrenset hva de kan gjøre på egen hånd. Politikerne må komme sterkere på banen og gi nasjonale verktøy og føringer, mener hun.

–Utfordringer knyttet til russetiden er svært krevende å stå i for mange skoleledere og verktøyene de har for å regulere russefeiringen er ikke gode nok. De kommersielle kreftene styrer i stadig større grad hvordan feiringen skal være. Nå må myndighetene på banen og endringen må gjøres på et nasjonalt plan og koordineres. Det må være likt for hele Norge, sier hun.

Tror du at det er et realistisk mål?

–Ja, men det krever vilje og den viljen ser jeg ikke hos nasjonale myndigheter og kunnskapsministeren i dag. Når russefeiringen gir så negative utslag for så mange ungdommer, da skjønner jeg ikke at de som har makten til å endre det, ikke gjør noe.

–De ville kanskje ikke ha vunnet førstegangsvelgerne, men jeg tror at de hadde vunnet folket.

Må bruke handlingsrommet aktivt

Ifølge statssekretær Sindre Lysø i Kunnskapsdepartementet har kunnskapsminister Tonje Brenna hatt møter med den politiske ledelsen i alle fylkeskommunene, Foreldreutvalget (FUG), Elevorganisasjonen og noen utvalgte representanter fra russen for å snakke om hvordan man kan få til en mer inkluderende russetid og skoleavslutning.

– Det har kommet fram at det allerede er mange gode prosesser på gang lokalt for å gjøre russefeiringen mer inkluderende for alle, og mange steder er det iverksatt gode tiltak som involverer både elever, skoler og foreldre. Selve jobben for en mer inkluderende russetid må gjøres i det enkelte fylke og kommune, på den enkelte skole og blant elevene og foreldre, sier Sindre Lysø.

–Russefeiringen er en privat feiring, men i deler av landet har feiringa utviklet seg til å prege skolens hverdag så mye at det går utover elevenes skolemiljø. Skolen har et ansvar for at elevene har et trygt og godt skolemiljø etter opplæringsloven. Det er viktig å understreke at eksisterende regelverk gir mange muligheter til å håndtere ulike utfordringer som skolene og elevene står i. Det er fint å se at mange kommuner og fylker allerede er i gang med å bruke handlingsrommet mer aktivt, sier han.

Hva bør rektor gjøre?

Henrikke Bugdø-Aarseth mener også at skolen har et ansvar for russefeiringen.

–Opplæringsloven §9A er veldig tydelig på at alle har rett på et trygt og godt læringsmiljø. Vi mener at russefeiringen, slik den har blitt nå, ligger inn under skolens ansvar. Det betyr ikke at det er skolens ansvar å lage en russefeiring, men at den rammes inn på en måte som gjør at alle får være med, sier hun.

Hva ville du ha gjort hvis du var rektor på en videregående skole?

–Da ville jeg involvert foreldrene og gitt informasjon om russefeiringens konsekvenser for skolemiljø og skolegang, på det første foreldremøtet på vg1. Jeg hadde opprettet et FAU på vg1 der foreldrene kan bidra i skolens arbeid for et trygt skolemiljø og for en god, felles feiring for alle. Jeg ville også ha samarbeidet med ungdomsskolene, slik at vi kunne ha startet holdningsarbeidet allerede på 10. trinnet, ved å gi informasjon til elever og foreldre.

– Det å få ungdommen med i arbeidet er avgjørende for å få en positiv endring på feiringen. Jeg ville derfor samarbeidet nært med elevrådet og skolemiljøutvalget om å lage arrangementer på skolen som inkluderte alle avgangselevene. Da kan vi dreie fokuset fra fyll og fest og gruppedannelser, til fellesskap og godt skolemiljø for avgangskullet. Enkle tiltak som felles skolegenser for hele avgangskullet og å ta russebilde av hele kullet viser et tydelig «vi». Det er mange fellestiltak som kan virke enkle, men som gjør et hav av forskjell.

I Østfold startet dere prosjektet i 2018. Hva gjør de skolene som lykkes best?

–De er gode til å koble på foreldrene og jobbe med elevene og klassemiljøet. De har elevråd som er godt synlige på skolen og som er aktivt med på å påvirke, og skoleledelsen involverer seg i valg av russestyret. Da unngår de at de får et russestyre som kun består av lederne på de ulike russebussene.

Du møter mange russ og skoleansatte. Hva forteller de deg?

–Skoleansatte forteller at russefeiringen gjør skolehverdagen enda mer krevende. Det kommer berusede elever på skolen og de må håndtere konflikter og utenforskap som tar mye tid.

–Jeg har snakket med over tusen elever i Viken i løpet av disse årene og jeg gjennomfører hvert år en evaluering av russetiden som omfatter alle de offentlige videregående skolene i fylket og flere av de private. Flertallet av russen svarer at de skulle ønske at de ikke hadde feiret på den måten som de gjorde. At de brukte for mye penger, karakterene gikk ned og det var gruppepress og ekskludering.

Tre år med gruppepress

Det er mye fokus på at russen danner grupper som bevisst eller ubevisst skaper et skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Å kjenne på utenforskap er vanskelig, men det er ikke bare enkelt for de som er innenfor disse gruppene heller?

–Nei, det er det absolutt ikke. Jeg snakket akkurat med moren til en russejente som var lei seg fordi hun selv var blitt valgt inn på en russebuss, men ikke bestevenninnen. Hun hadde fått beskjed om at hun måtte velge mellom russebussgjengen og bestevenninnen. Det er brutalt, og det høres rart ut for oss voksne, men det er dette ungdommene står i. Og det er mye stress for de som er med i gruppene, fordi de må unngå å bli stemt ut.

–Og disse gruppene dannes tidlig. Jeg snakket med en elev på vg1 som sa at hun ikke kom til å være russ fordi hun ikke var med i noen russegruppe. Det var altså en elev på vg1 som sa dette, ikke på vg3. Da er det mange år hvor du skal kjenne på utenforskap. At de må forholde seg til dette gruppepresset på hele videregående, det synes jeg er forferdelig trist.

Er dette en utfordring over hele landet?

–Ja, det er en myte at dette bare gjelder storbyene. Rogaland har jobbet systematisk med dette og nå er jeg veldig glad for at Oslo har begynt et tilsvarende prosjekt som vi har i Viken. Også Innlandet, Agder og Trøndelag har startet eller skal starte tilsvarende prosjekt, så vi er mange som ser at noe må gjøres.

Hvis du hadde vært i en posisjon hvor du kunne endre russetiden, hva hadde du gjort da?

–Jeg ville endret deler av ordensreglementet slik at rektor har et bedre verktøy å bruke mot negative sider ved feiringen. Videre ville jeg ha sett på lovverket. For det første har vi et lovverk som kan håndheves i økt grad, for eksempel vegtrafikkloven, markedsføringsloven og arbeidsmiljøloven.  Videre ville jeg ha fulgt opp ulovlig markedsføring mot russen, for å unngå det sterke kjøpepresset som er i dag.

Knekkpunktet kom med russebussene

Jan Helge Russnes er rektor ved Eiker videregående skole, som ligger i Hokksund i Viken fylke, et par mil nordvest for Drammen. Han representerer rektorene i prosjektet som jobber for en mer inkluderende avgangsmarkering for russen i fylket. I likhet med Henrikke Bugdø-Aarseth, synes han at russefeiringen har utviklet seg i en uheldig retning de siste årene. Dette skyldes blant annet markedskrefter som spiller sterkt på gruppetilhørighet, mener han.

Knekkpunktet kom da det ble vanlig med store og kostnadskrevende russebusser.

–Dette skapte i større grad grupperinger hvor noen ble ekskludert på grunn av økonomi, popularitet, utseende og andre misforståtte sosiale indikatorer. Disse gruppedannelsene starter tidlig, i mange tilfeller allerede på ungdomsskolen.

Mer konflikter og rus

Rektoren opplever at konflikter og bruk av narkotika har blitt et økende problem blant russen.

–Vi har aldri hatt så flott ungdom som vi har nå, men mange sitter igjen med dårlige erfaringer og vonde minner etter russefeiringen. Vi som samfunn kan ikke legalisere at denne utviklingen fortsetter. Samme dag som Skolelederen er på besøk, får han en telefon fra en far til en elev som har vært utsatt for en voldshendelse knyttet til et privat russearrangement i helgen.

–Det har skjedd på fritiden, men det angår også skolen. Det er flere elever som er berørt og de tenker ikke på skole i dag, kun på det vonde som skjedde i helgen.

En ekskluderende russetid

Rektorer i Oslo har advart om tette og etablerte russegrupper som okkuperer egne bord i kantinen, og hvordan dette forsterker opplevelsen av utenforskap for de som ikke er inkludert. Jan Helge Russnes er kjent med problemstillingen.

–Vi har økt voksentettheten i kantinen og vi har gjort fysiske tiltak som å flytte på bord. Kantinepersonalet, bibliotekarene og andre voksne er også kjempeflinke til å følge med på hva som skjer og de kommuniserer godt med elevene.

–Men vi ser også at det ikke er avgangselevene som har de største utfordringene. Det er verst i den perioden da russegruppene dannes. Det er da de avgjør hvem som er ute og hvem som er inne, og det skjer på vg1 og vg2. På vg3 er gruppene allerede etablert.

Hvordan kommer dette til uttrykk?

–Det kommer for eksempel til uttrykk ved at noen elever ikke går i kantinen. Når det sitter femten andre rundt et bord, og du føler at du ikke er velkommen, da går du et annet sted.

Men er det ikke naturlig at elevene danner grupper ut fra hvem de er venner med?

–Jo, og det er naivt å tro at alle skal henge med alle. Det er en balansegang og det er ikke enkelt, men ett sted må grensen gå. Vi aksepterer ikke at grupperingene går ut over skolemiljøet.

Hvor stor andel av elevene er med på en russebuss?

–Det er omtrent en fjerdedel av elevene og de er fordelt på flere busser. Hver buss består av elever fra forskjellige skoler i distriktet og lærlinger. Det gjør at bildet blir uoversiktlig og det blir vanskeligere å følge opp negativ atferd.

Påvirkes elevene av å være med i gruppene?

–Ja, det kan bryte opp gamle vennskap og hindre dem fra å treffe nye venner utenfor russebussmiljøet.

–Noe av det fine med videregående er at du treffer så mange bra folk som du utvikler deg sammen med. Men da kan du ikke være med på russebussgruppe i tre år og sitte ved det samme bordet i kantinen.

Det er ikke bare skolens ansvar

Det virker som om veldig mye av ansvaret for å skape en inkluderende russetid legges til den enkelte skole. Hvordan opplever du det?

–Det er vanskelig. Norske skoler er kjempegode på skolemiljø og det er noe vi jobber systematisk med helt fra barnehagen. Det sitter i ryggmargen til alle ansatte. Men så settes det altså til side til fordel for russefeiringen. Å jobbe med inkluderende russefeiring er som å svømme motstrøms.

Gi russen et tilholdssted

Hva må gjøres for å skape en mer inkluderende russetid?

–Russebussene er så populære fordi russen trenger lokaler for å feste, men er for unge til å komme inn andre steder. Vi må gi dem festlokaler som ikke er styrt av kommersielle interesser, og tilby dem en feiring som alle kan delta på. Målet er ikke at 18 åringer skal slutte å feste. Det er ikke dit vi vil. Men de skal feste på en måte som gir dem samhold, glede og berikelse.

–Da jeg var russ i 1982 hadde vi russekro på samfunnshuset, og jo flere som var med desto bedre. Vi hadde russedresser som var like for hele skolen, men nå har de gruppeklær. Russetiden har blitt mindre inkluderende og jeg tror ikke at flertallet av russen vil ha det slik. De er lei av det evige pengesluket og konfliktnivået mellom gruppene.

Velger russestyret

Ved Eiker videregående skole er det skoleledelsen, i samarbeid med elevrådet, som bestemmer hvem som får være med i russestyret.

–Vi har en formell søknadsprosess der de må begrunne hvorfor de vil være med i russestyret. I intervjurunden møter de meg, elevrådsrepresentantene, helsesykepleier og en til fra skoleledelsen. Vi legger vekt på at de har verdier, holdninger og synspunkter som kan være bra å ha med seg inn i et russestyre, og vi vil ha med representanter fra alle leire, forteller Russnes.

Han har også jevnlige møter med russestyret.

Samarbeider med russeforeldrene

Russnes har også god kontakt med ungdomsskolene i distriktet og holder informasjonsmøter for elever på 10. trinnet og foreldrene deres. Dette gjør han fordi han ser at elevene begynner å danne russegrupper allerede på ungdomsskolen. Fra og med i år har de også dannet en foreldregruppe ved Eiker videregående skole. Dette er gjort både for å formalisere samarbeidet mellom foreldrene og skolen, og for at de foresatte ikke skal oppleve å stå alene. Dette er foreldre med elever på vg1 og en av dem er Hilde Birkeland.

–Gruppen er åpen for alle foreldre som ønsker å delta. Jeg deltar fordi jeg hadde en som var russ i fjor og en som begynte på vg1 i år, og jeg synes at det er viktig at vi foreldre involverer oss og bidrar.

Hun har skrevet en kronikk i Drammens tidene basert på egne erfaringer som russeforelder. I kronikken er hun kritisk til sterke markedskrefter og aggressiv markedsføring overfor russen. Hun påpeker at det er noe dypt menneskelig over ungdommens streben etter å være med i en russegruppe og at det å være en del av et fellesskap er noe av det viktigste i ungdomsåra. Derfor er det vanskelig for foreldre å være den som sier nei.

–Jeg var skeptisk til russebusskonseptet, men jeg hadde ikke lyst til å holde mitt barn utenfor det sosiale fellesskapet. For foreldre er dette en vanskelig situasjon. Vi overbeviser oss selv om at det er greit, men kjenner på ubehaget fordi vi vet at det er masse uheldige konsekvenser ved at ungdommen vår deltar i en russebussgruppe.

–Som foreldre må vi ta ansvar for grensesetting og skape gode holdninger hos den oppvoksende generasjonen. Men dette er ikke et problem som avgrenses til den enkelte familie. Det har blitt et samfunnsmessig problem som påvirker hele ungdomsgenerasjoner og som må reguleres.

Hva mener russen selv?

Elias Kindberg Midtgarden og André Bjørnstad er henholdsvis elevrådsformann og russepresident ved Eiker videregående skole. De er på russebuss sammen med fem andre gutter fra skolen. Totalt er det 24 medlemmer på russebussen, men resten kommer fra andre skoler i distriktet.

–Vi er en kompisgjeng og jeg synes at vi har et godt miljø, sier russepresident André Bjørnstad.

Det kan virke som om tiltakene for å skape et inkluderende russemiljø ved skolen har hatt effekt. Midtgarden og Bjørnstad er godt kjent med det negative som skrives om russen i media, men de synes ikke at russemiljøet ved Eiker videregående skole er ekskluderende.

–Det er flere som har fått tilbud om å være med på bussen vår, men som har valgt å prioritere andre ting. Det koster en del å være med på russebuss og ikke alle vil bruke så mye penger på det, sier elevrådsformann Elias Kindberg Midtgarden.

André Bjørnstad tror også at det er mindre press for å være med på russebuss enn tidligere og at kostnadene er en medvirkende forklaring til dette. Det krever en betydelig innsats å være med på en russebuss.

–Vi har jobbet for å tjene penger til russebussen siden vg1. Alle har deltidsjobber og vi har salgsdugnader hvor vi selger forskjellige varer, forteller André Bjørnstad.

De opplever ikke at russebussgruppene ekskluderer de som ikke er med på bussene.

–Det er jo slik at ulike vennegrupper sitter sammen i kantinen, men det er ikke slik at andre ikke er velkomne til å sette seg der vi sitter, sier Elias og André sier seg enig.

–Alle avgangselevene inviteres til arrangementene som vi i russestyret arrangerer og vi synes at det er veldig viktig at ingen føler seg utenfor. Vi har nylig hatt russeball og det kommer flere arrangementer når russetiden nærmer seg.

Hva er det positive med å være på russebuss?

–Det er veldig sosialt. Du blir kjent med folk fra andre skoler og får en stor vennekrets, sier Elias.

Opplever dere mye kjøpepress som russ?

–Det er klart at når du er på buss, da legger du mye tid og penger i det. Men det er man klar over før man blir russ, sier André.

Føler dere at russen har fått et dårligere rykte enn tidligere?

–Ja, jeg føler det, sier Elias.

Er det urettferdig?

–Jeg tror at folk glemmer at de også har vært unge og russ selv. Og i dag er det slik at alt som skjer kommer raskt i media eller spres på sosiale medier, og dessverre er det oftest det negative som får oppmerksomhet, sier Elias.

Har dere et godt råd til rektorer for å få til en god russefeiring?

–Ha god dialog med russen og la oss finne løsninger sammen, gi oss en sjanse og ikke døm oss før det har begynt, sier Elias og André.

Brett på brett med ferdigknadde brød, croissanter og annet bakverk står klare til steking i den store og lyse produksjonshallen til Åpent bakeri på Sagene i Oslo. På det rustikke industriområdet ved Akerselva, som for noen tiår tilbake huset Hjula veveri, er det travel aktivitet nær sagt døgnet rundt. Enten bakes, stekes og pakkes det, eller så vaskes det for å gjøre klart til neste runde med baking, steking og pakking. Rundt et solid trebord står bakerne og «slår opp» brød, som det heter på bakerspråket. Det betyr at deigen knas og formes slik brød skal, og en av dem som elter ivrig i vei med rutinerte håndbevegelser er bakerlærlingen Tommy Murillo Duqie.

–   Jeg synes at jeg har begynt å få teken på det etter hvert, sier han og forteller at han i neste omgang skal lære å mikse deiger.

Å mikse en deig kan høres enkelt ut, men i Åpent bakeri lager man deiger på rundt 300 kg og det er det mye som kan gå galt i de ulike prosessene fram til ferdige bakervarer. Men Tommy og de andre lærlingene får begynne i det små og lære seg jobben trinn for trinn.

–  Jeg ser på baking som en kunst som skal læres og jeg trives veldig godt. Det er et hyggelig yrke med gode kolleger og passe mye stress, synes han.

Når vi besøker Åpent bakeri, har han vært lærling i et halvt år og har halvannet år igjen på å lære seg faget og avlegge svenneprøven. Han blir neppe arbeidsledig i etterkant. På landsbasis er det stor mangel på bakere med fagbrev, forteller André Løvaas som er kvalitet- og produktutviklingssjef i Åpent bakeri og styremedlem i Baker- og konditorbransjens Landsforening. Det er også han som har ansvaret for lærlingene.

– Alle tror at de kan bake, men det å være lærling og ta et svennebrev det innebærer så mye mer. Jeg har sett mange bakere som er flinke til å bake brød, men de mangler den bredden og dybdekunnskap som du får når du virkelig lærer deg faget, sier han.

Erfaren læremester

André Løvaas har tidligere jobbet i Åpent bakeri i forskjellige roller og etter noen år hos matforskningsinstituttet Nofima kom han «hjem» igjen i 2019. Han har også vært hovedtrener for det norske Baker- og Konditorlandslaget som fikk en imponerende tredjeplass i verdensmesterskapet i München i 2018 og i tillegg har han rukket å skrive en lærebok for bakerfaget. Det er med andre ord en engasjert og erfaren fagmann som har fått ansvaret for lærlingene. Og det er ikke bare rekrutteringssituasjonen som gjør at de satser på lærlinger, forteller Løvaas.

– Lærlingene bidrar til å holde bedriften vital. De erfarne bakerne må holde faget sitt varmt når det står en lærling ved siden av deg som spør om hvorfor du gjør slik og slik.

Det er for tiden fire bakerlærlinger i Åpent bakeri og de har ulik fartstid.

– Vi skal alltid ha noen lærlinger som har mer erfaring enn andre. De er et team som skal ta svenneprøve i det samme faget, og med en slik rotasjonsordning kan de nye lære av dem som har mer erfaring.

Øvelse gjør mester

Det er mye lærlingene skal gjennom i læretiden og læringen skjer først og fremst i det daglige arbeidet. Bakefaget handler om oppskrifter og om bakekjemi, men det handler også om å lære seg håndverket på sin egen måte, forklarer Løvaas.

–  Alle bakere har lyttet til mer erfarne bakere, og så har de gradvis funnet sin egen måte å lykkes på. Vi må lære opp hendene våre og egentlig hele kroppen, for å vite hvordan deigen skal kjennes, lukte og smake. Mye av læringen i et håndverksfag handler om å lære kroppen sin å jobbe riktig. Du må øve inn bevegelsene. Det er nesten som å lære seg å sykle.

Høye mål

Åpent bakeri har et ambisiøst mål på lærlingenes vegne: Alle skal få beste karakter når de er ferdig med læretiden.

– Vi kan selvfølgelig ikke kreve at alle skal få det, men fra vår side, som lærlingbedrift, er det dette målet vi strekker oss etter.

Det er enkelt å sette seg høye mål, men hvis man skal nå målene må man legge inn de ressursene som kreves. Det var blant annet derfor landslagstrener Løvaas kom tilbake til Åpent bakeri.

– Det å trene til en konkurranse og trene til et svennebrev, det er egentlig det samme. Du skal levere noe på et gitt tidspunkt, til en gitt tid og som har en viss kvalitet.

Det er produksjonssjefen som har den personalmessige oppfølgingen av lærlingene, mens Løvaas har ansvaret for den faglige delen.

– Det er ikke mitt ansvar at lærlingene kommer tidsnok på jobb, at de ringer og gir beskjed hvis de har fravær og alt det der. Jeg er en læremester som de har et tillitsforhold til, som kan gå sammen med dem i produksjonen og som har bedre tid til å svare på spørsmål enn bakerne de jobber sammen med.

Målet om at de skal få beste karakter, er det et mål dere når?

– Ja, men vi satte oss dette målet fordi en av lærlingene strøyk på svenneprøven. Hvis en lærling stryker, da har han ikke fått den oppfølgingen som han burde ha fått og det kan ikke en virksomhet være bekjent av. Det ble utgangspunktet for at det ble satt inn mer ressurser og laget et system som sikrer at lærlingene lærer det de skal lære.

Den første måneden er veldig viktig

Det er en kombinasjon av mange ting som er viktig for at lærlingene skal lykkes, men oppfølgingen de får i starten er helt avgjørende, mener Løvaas.

– Det handler blant annet om å skape tillit og trygghet. At du har noen som følger deg opp og svarer på alle de «dumme» spørsmålene du har når du er helt ny i arbeidslivet. Vi har lett for å tenke at «dette må de vel vite», men vi må heller tenke at når du er ny i arbeidslivet da må alt læres. Dette handler ikke bare om det faglige, men helt basale ting om hvordan arbeidsplassen og arbeidslivet fungerer.

Mye av tiden står lærlingene ved siden av erfarne bakere og lærer av dem. Da kan de spørre og grave når det er noe de ikke forstår, men det er ikke like lett for alle.

– Folk er forskjellige. Noen er utadvendte og frampå, mens andre trenger mer tid før de føler seg trygge nok. Da må man være tålmodig og la dem få blomstre når de er modne for det. Vi må tåle at ikke alle har det samme pågangsmotet som vi innbiller oss at vi selv hadde da vi var unge.

Hvis viljen er til stede, da løser det seg når lærlingen har fått akklimatisert seg og føler seg trygg, påpeker Løvaas.

– Her har du alle muligheter til å lære deg faget. Hvis du er engasjert, nysgjerrig og vil noe, da er det opp til oss å gi deg plass til å utvikle deg og bli trygg på hvem du er som baker. Men hvis du ikke vil, da er det ingen som kan lære deg noe som helst.

Holder teorikurs

André Løvaas holder også teorikurs for lærlingene.

– Mange er veldig lei av teori og skole når de begynner som lærlinger, men her kobler vi teorien til det praktiske. Vi kan ta utgangspunkt i en konkret hendelse og spørre: Hvorfor ble denne deigen ødelagt? Da kan svaret være at den ble eltet for lenge. Men hva er det som skjer i deigen når den blir for eltet for lenge? Jo, da kan den bli for varm og da kan den gjære for raskt. Det handler om kjemi. Dermed blir det relevant for dem å lære om kjemi og da er det mer sannsynlig at de husker de det de lærer.

Bakere jobber med noen få ingredienser for å skape mange ulike bakverk. Hvordan ingrediensene blandes og håndteres er avgjørende for resultatet. Gjør du noe annerledes enn du skal, da får du et annerledes resultat, påpeker han.

– Derfor må du forstå hvordan ingrediensene virker sammen. Når vi øver, legger jeg ofte inn feil i oppskriftene de bruker. Da må de reflektere over hva som er feil og prøve på nytt. Jeg gir dem lov til ikke å lykkes, for du skal aldri lykkes første gang. Hvis lærlingene bare gjør som jeg sier, da lærer de ingenting. Da blir de bare flinke til å kopiere.

Hva er mest utfordrende med å ha lærlinger?

– Det er ikke utfordrende å ha lærlinger, men jeg synes at de ungdomskullene som kommer ut nå er lite selvstendige. De vokser opp i et samfunn hvor de får veldig mye hjelp fra foreldre og skole og andre, fordi vi er så redd for at de skal mislykkes. Men jeg tror at vi gjør dem en bjørnetjeneste. Ungdommene må lære seg at det er helt greit å mislykkes en gang iblant og at det å gjøre feil gir en mulighet til læring. Da får vi ungdommer som er selvstendig og selvtenkende, sier André Løvaas.