Av Sten Frode Solvang, rektor ved Brundalen skole.
Makt brukes blant annet for å regulere, prioritere, beslutte, definere retning, overbevise, framsnakke, delegere. Med dette som utgangspunkt har jeg forsøkt å finne ut hvilke former for makt som anvendes når rektor leder arbeidet med realiseringen av skolenes satsingsområder. For å få til dette er det grunn til å anta at rektor må bruke ulike former for ledelse og følgelig makt.
For å forstå hva rektorene tenker om sin makt og hvordan de mener at de anvender makt, har jeg intervjuet fire rektorer.
I tillegg til de fire intervjuene, ble de samme rektorene observert i situasjoner der de ledet møter med lærerne. Dette fordi jeg ønsket å finne ut om det er samsvar mellom det som blir sagt i intervjuene og det som faktisk skjer i møte med lærerne.
Ulike tilnærminger til makt
Det finnes ulike tilnærminger når man skal undersøke maktbegrepet, og gjennom mitt arbeid har jeg, grovt sett, endt opp med tre forskjellige tilnærminger til bruk av makt.
Styringsmakt: Dette innebærer å ha evne og vilje til å få gjennomslag for sine ideer, behov eller ønsker, uten at andre nødvendigvis ønsker det samme. Vi vil kunne kjenne igjen denne type makt fra instruerende myndigheter, for eksempel politiet som har makt til å pålegge/bøtelegge. I skolehverdagen vil denne definisjonen fint være synonymt med bruk av «Styringsrett», noe rektor ofte kan være nødt til å bruke.
Definisjons- og fokusmakt: En type makt der man klarer å sette fokus på de ting man ønsker skal ha oppmerksomhet, kan betegnes som definisjonsmakt og dette utgjør den andre tilnærming til maktbegrepet. I skolen kan dette fortone seg ved at rektor legger føringer for møtestruktur (hvem møtes) agenda og satsningsområder, samt utvelgelse av hvilken informasjon som vektlegges. Rektor kan gi enkelte områder høyt fokus, mens andre felt, områder eller satsinger blir kraftig nedtonet.
Interessemakt: Den tredje tilnærmingen til utøvelse av makt er det vi kan kalle for interessemakt. Denne maktutøvelsen kan fremstå som mer subtil og baserer seg ofte på etablering av relasjoner mellom leder og ansatte. Her er et sentralt moment at maktaktøren får ansatte til å adaptere egne interesser, slik at ansatte føler et eierskap til disse interessene. Dette bidrar til å fremskape nærværsfaktorer hos de ansatte. I skolen vil dette kunne tre frem gjennom en rektor som delegerer og gir sine ansatte mye tillit og fokusere på at hele laget må bidra for at skolen skal kunne lykkes.
Hva sier rektorene – funn
Gjennom intervju og observasjon har jeg fått anledning til å komme tett på fire rektorer i Trondheim. Dette har gitt meg mulighet til å finne ut om de har noen felles tanker rundt anvendelse av makt. Til tross for at de ikke bruker begrepet nevneverdig, så anvender de ord som i høyeste grad representerer utøvelse av makt.
I intervjuene brukte rektorene en rekke ord som kan knyttes til ulik anvendelse av makt, for eksempel:
Styringsmakt: Beslutte, nødvendig regulering, avgjørelser, prioritere, styringsrett.
Fokus- og definisjonsmakt: Tydelige forventninger, sette standarder, lede gjennom kunnskap, definere retning
Interesse- og symbolmakt: Delegering, coaching, utfordre ansatte, vise tillit.
En av rektorene henviser til sin bruk av styringsmakt når det blir sagt at «..og det ligger jo til enhetsleder å beslutte, selv om det ikke er artige ting det dreier seg om…».
En annen forteller om bruk av definisjonsmakt ved å si at «når du setter agenda for fellestid, så har du definert retning, og definert bort andre ting».
Interessemakten blir synliggjort for eksempel ved uttalelsen «…du må jo vise tillit, ikke sant, jeg stoler på at de tar den riktige avgjørelsen…»
Felles funn
Mine funn viser at rektorene tenker likt rundt ledelse og anvendelse av makt på fire ulike områder. De bruker sin makt ved å:
– Involvere og legitimere sine avdelingsledere.
– Vise tillit overfor både avdelingsledere og ansatte.
– Sørge for at beslutninger ofte skjer gjennom prosesser der de ansatte er involvert.
– Ha kunnskap om de ansatte som er viktig med tanke på relasjonen mellom rektor og ansatt.
Når det kommer til oppfølging av kommunens, og følgelig skolens satsningsområder, så er det store forskjeller i rektorenes prioriteringer. Dette er et interessant funn, fordi det vitner om at skolene generelt og rektor spesielt har rom for å være autonome i sine valg av satsinger.
I enkelte sammenhenger kan rektor anvende definisjonsmakt, noe som understøttes i sitat fra en rektor som sier at at «Jeg vil ha en retning og jeg kan være veldig tydelig overfor folk om hva jeg forventer».
Samtidig så understrekes det viktige samspillet mellom aktørene i skolen og respekten for lærernes autonomi, og rektorene synliggjør sin tillit til at lærerne løser sine oppgaver.
Rektorene jeg har brukt som informanter er tydelige på at de bruker styringsmakt, men helst ikke før de må.
De bruker gjerne definisjonsmakt for å sette standarder for arbeidet som skal gjøres på egen skole og til å peke ut retning for videre utvikling.
Rektorene ønsker aller helst å bruke interessemakt gjennom å praktisere en tillitsbasert ledelse. Dette underbygges gjennom at alle rektorene understreker at skolens prioriteringer er godt forankret i lærergruppen og at satsingene er et resultat av prosesser med de ansatte frem mot beslutninger.
Skal vi snakke mer om makt?
Rektorene i Trondheim snakker sjeldent om makt. Dette er i alle fall mine erfaringer etter å ha virket som rektor i 14 år. Mitt hovedmål med denne artikkelen er å skape bevissthet knyttet til bruk av ulike former for makt. Makt er en nødvendighet, og det trenger ikke å være et negativt ladet fenomen.
Makt er noe som er der, og den er nødvendig. Så kanskje skal vi bruke ordet makt oftere?