Fra arkivet: Skolens betydning når barn er pårørende

Av psykologspesialist Heidi Wittrup Djup

De største mulighetene for mestring, tilhørighet og håp er å finne på de arenaene hvor barn og unge lever sine liv. Det betyr at skoler og barnehager får en uvurderlig rolle i barns liv når hverdagen slår sprekker og livsbelastninger griper inn i familiene.

Nylig gav jeg ut en bok om hvilken betydning barnehagen kan ha når de yngste barna er pårørende. Selv om boken er tilpasset de yngste barna og den rollen barnehagen spiller, er bokens hovedbudskap relevant også for skolene: Barn er avhengige av kloke voksne når livet er vanskelig.

Barn henter sin forståelse fra omgivelsene, og kan ikke uten videre forholde seg til eller håndtere store utfordringer i livet uten hjelp og ivaretakelse fra dem rundt. De trenger hjelp til å forstå sine egne og andres reaksjoner, tilpasninger i hverdagen som gir støtte og mestring i faglige og sosiale sammenhenger, og trygghet i at de ikke er alene i møte med det som gjør mest vondt.

Skolen fyller flere roller

Selv om familien ofte vil være det viktigste stedet for barna å søke til, må vi huske på hvilken betydning venner og skole har for barn. Skolen er ikke bare et sted for læring, det er et sted for tilhørighet, identitetsutvikling og fellesskap. Ikke minst kan det være et svært viktig fristed som gir pause fra det som er sårt og vanskelig hjemme.

Det er viktig å opprettholde så mye rutiner og normalitet som mulig, slik at noe oppleves konstant og uforandret i barnets liv. Men selv et fristed trenger å være informert og i stand til å møte barnas vansker.

Barn legger ikke fra seg sine bekymringer, tanker, konsentrasjonsvansker og indre smerte hjemme. Dette tar de med seg og bærer på gjennom skolehverdagen, og da er det viktig at skolen evner å forholde seg til elevens ulike behov på en klok og forberedt måte. Det har jeg selv erfart at skolene kan, hvis de blir gitt muligheten.

Min egen erfaring med skolens betydning

Det var to hovedårsaker til at jeg ønsket å skrive en bok om pårørende barn. For det første har jeg gjennom mitt arbeid som psykolog møtt mange familier i stor krise og sorg. Jeg har sett hvor betydningsfullt det er for dem at omgivelsene trer frem med et emosjonelt mot og makter å bære smerten sammen med dem.

Jeg har også sett hvor viktig det er at omgivelsene klarer å gjøre seg tilgjengelige for de rammede når de trenger en pause fra det vonde, en plass å høre til, og et håp om at det finnes noe der ute som fortsatt er godt. En hverdagsarena som enda kan gi en form for normalitet og forbindelse til et liv de en dag skal ta del i igjen.

Skolene og barnehagene er etter min mening blant de viktigste arenaene vi kan spille på i arbeidet for å skape forutsigbarhet, mening og sammenheng for barna.

For det andre har jeg selv erfart hvordan det er å være pårørende barn. Da jeg var 14 år gammel døde min far av kreft. Selv om jeg visste han var syk og at forsøket på behandling var avsluttet, følte jeg meg likevel helt uforberedt da han døde. Jeg kjente ikke et annet liv enn det hvor han inngikk.

Jeg forstod ikke hvordan jeg skulle klare å legge meg om kvelden, når det ville medføre at jeg måtte våkne til en virkelighet som aldri mer skulle inkludere ham. Jeg satt på kjøkkengulvet og talte pusten min – inn – ut – mens jeg stirret på kalenderen. Jeg kunne ikke begripe hvordan tiden skulle fortsette å gå. At verden kunne være så brutal at den ville fortsette som før, uten ham. Det føltes som om livsgrunnlaget mitt forsvant. At deler av meg døde med ham. Jeg har aldri vært så redd som da jeg innså at jeg måtte leve resten av livet mitt uten ham.

Jeg husker veldig godt hvordan jeg forsøkte å holde det vonde på avstand. Jeg brukte mye energi på å late som om ingenting var galt, jeg smilte og lo, var med venner og fortsatte tilsynelatende som før. Men inni meg var det et enormt kaos. Jeg var livredd for hva som ville skje med ham, med meg, med familien.

Jeg fikk ikke sove om nettene og klarte ikke konsentrere meg på skolen. Jeg måtte knipe sammen øynene så ingen tårer skulle slippe ut. Stillhet i timene var uutholdelig. Jeg klarte ikke sitte rolig og måtte distrahere meg selv. Jeg hadde alltid en plan om hva jeg skulle snakke om eller hvordan jeg skulle avlede situasjoner, i tilfelle noen kom til å si noe om pappa eller sykdommen, eller jeg selv skulle bli altfor trist.

Det gav meg en betydelig ro da en av lærerne mine plutselig en dag sa at han visste jeg hadde det vondt. Da trengte jeg ikke lenger late som. Jeg kunne slappe av, jeg visste de forstod. Jeg fikk anledning til å ta pauser gjennom dagen, kravene til meg ble justert og jeg hadde venner i ryggen hver gang jeg måtte løpe ut på gangen og gråte.

Etter pappa døde, visste jeg at klassen hadde en markering der de snakket om det som hadde hendt og uttrykte omtanke. En gruppe av elever kom på døren med kort og Bamsemums, og jeg følte meg ikke lenger alene.

Da jeg kom tilbake på skolen en tid etter dødsfallet, følte jeg meg inkludert og ivaretatt, uten å være fremmedgjort fra de andre. Skolen var et fristed, ja, men det var samtidig et sted hvor det var mulig for meg å være hele meg. Og hele meg bestod nå også av savn, lengsel, konsentrasjonsvansker og all den smerte sorg fører med seg. Mine medelever tålte det, og da tålte jeg det også. Skolen ble helt avgjørende for meg på min vei tilbake til meg selv.

Min historie er ikke unik. Det finnes enorme muligheter for psykososial støtte i barnas skolehverdag. De mulighetene må vi gripe. Men da trengs kunnskap om pårørende barn, hvordan de kan reagerer og hva de har behov for.

Hvordan reagerer barn og unge når de er pårørende?

Barn som pårørende vil påvirkes ulikt, blant annet avhengig av alder, erfaringer, personlighet og hvilke ressurser som finnes i barnet selv, familien og i barnets nærmiljø. Det vil også ha stor betydning hvordan situasjonen eventuelt rammer foreldrenes/den friske forelderens omsorgskapasitet, og i hvilken grad situasjonen gjør det vanskeligere for barna å delta på den sosiale arena og opprettholde sine hverdagslige rutiner.

Det finnes ikke ett spesifikt sett av vansker som tilkjennegir seg når barn er pårørende. De kan reagere ulikt, og noen reagerer tilsynelatende ikke i det hele tatt. Man kan se at barn blir mer engstelige, ukonsentrerte, urolige eller triste, og de kan klage på symptomer som magesmerter, hodepine, søvn- og spisevansker.

Noen kan få sosiale og relasjonelle vansker, som irritabilitet, økt sinne eller tilbaketrekning, og det kan observeres atferdsendringer for eksempel på skolen eller i hvordan barnet opptrer i familien og i sitt øvrige sosiale miljø.

Noen blir mer klengete og kan virke mer uselvstendige enn de tidligere har vært, mens andre barn kan trekke seg mer unna og lukke seg inne. Særlig ungdom kan forsøke å skyve unna det som gjør vondt eller vegre seg fra å snakke om det som foregår.

De fleste barn som er pårørende klarer seg godt og får nok støtte og oppfølging til at de kan tilpasse seg og håndtere situasjonen. Når det er sagt, er barn som lever med sykdom og belastninger i hverdagen en sårbar og utsatt gruppe. De kan bli redde for å miste sine nærmeste, være redde for at de selv blir syke, eller bekymre seg for at andre som står dem nær også skal bli rammet. Noen barn opplever å få oppgaver i hjemmet eller et ansvar de ikke er modne nok til å håndtere, eller de kan påta seg en for krevende rolle for å kompensere for at omsorgspersonen er svekket.

Avhengig av hvilken situasjon familien står i, kan barn også kjenne på ulike former for skam, skyld og selvbebreidelser. De kan få dårlig samvittighet over å selv være frisk, særlig dersom et søsken er sykt eller svekket. Det er vanskelig å gå ut og leke med vennene i nabolaget dersom ens kjære bror eller søster må bli igjen syk hjemme.

Barn kan også bli svært stresset og engstelige. Dersom de ikke forstår hva som skjer rundt dem, kan de bli overlatt til sin egen fantasi – som noen ganger kan være verre enn virkeligheten. De kan lage sine egne forklaringer eller forestillinger av det som skjer, og sitte igjen med et uriktig bilde av sykdommens omfang, dens konsekvenser, hvilken helsehjelp som gis og hvordan dette potensielt kan ramme dem og deres nærmeste. Hvis de ikke får hjelp til å forstå og danne seg et bilde av situasjonen, blir de overlatt til seg selv for å mestre noe de ikke har strategier for å takle.

Å tåle det vonde helt alene er vanskelig for oss alle, men det er enda vanskeligere for barn. Det er de voksnes ansvar å sørge for at barna blir inkludert i fellesskapet og at de får den informasjon og ivaretakelse som de trenger.

Hjelp til barna og familiene

De fleste foreldre gjør alt de kan for å ivareta sine barn, men enkelte foreldre sliter seg ut fordi de ikke samtidig ivaretar seg selv eller får tilstrekkelig avlastning og støtte. God hjelp til barn vil derfor ofte handle om å gi god hjelp til foreldrene.

I visse tilfeller vil likevel foreldres sykdom eller alvorlige psykiske lidelse kunne redusere deres evne til å gi god nok omsorg til barna, slik at omsorgssituasjonen ikke er forsvarlig for et barn å leve i. Dette er viktig å være oppmerksom på, slik at nødvendige tiltak kan settes inn i hjemmet for å beskytte barna eller kompensere for og avhjelpe vanskene.

Mye av oppfølgingen barn og familiene mottar, skjer innenfor helsetjenestene. Fra 2010 er helsepersonell pliktet til å ivareta barn av pasienter med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom. Målet er å forebygge at barna får problemer og sikre at de får hjelpen de trenger for å mestre livssituasjonen de står i. Det skal også være egne barneansvarlige i spesialisthelsetjenesten. De pårørende barnas rettigheter ble ytterligere styrket i 2018, slik at også pårørende til søsken og barn som er etterlatte ble inkludert.

Gjennom å styrke barnas rettigheter, har helsetjenestene i dag både mer fokus på og kunnskap om hvordan barn som pårørende kan best ivaretas. Barnas behov blir i større grad forstått og tatt på alvor, og de voksne og tjenestene rundt evner å lytte, undre seg og gi barna nødvendig informasjon og støtte. Slik får barn bedre forutsetninger til å håndtere at familien er rammet av sykdom og andre vansker.

Noen ganger trenger barna selv profesjonell hjelp i form av støttesamtaler eller terapeutiske metoder som kan avhjelpe de vansker og reaksjoner som har gitt seg til kjenne. Andre ganger er det tilstrekkelig å sikre at barna får sannferdig og alderstilpasset informasjon om sykdomsforløpet, hendelser som har rammet og hvilken helsehjelp som nå blir gitt. Dette gir barna viktig kunnskap om hva som har hendt og hva som skjer videre, og ikke minst gir det dem forståelse for at det ikke er deres skyld eller ansvar. De får også hjelp til å forstå at egne og andres reaksjoner er forståelige og naturlige i lys av det de opplever.

Ofte vil foreldreveiledning være en viktig del av arbeidet, slik at foreldrene selv settes i stand til å kommunisere med sine barn om det som skjer. Mange foreldre er usikre på hvordan de kan snakke med barna sine, de ønsker å drøfte hvorvidt barnas reaksjoner er normale eller bekymringsfulle, eller de trenger råd og veiledning rundt hvordan de skal ivareta og følge opp barna i hverdagen. I slike sammenhenger kan det være nok å støtte og veilede foreldrene slik at de selv settes i stand til å møte barna sine på en måte som oppleves trygg og støttende for dem. Andre ganger vil slike samtaler foregå med foreldre og barn sammen, eventuelt sammen med hele familien.

Det er likevel viktig at vi ikke skyver alt ansvaret over på foreldrene, som ofte selv befinner seg i en stor krise og kan være både preget og sliten av det som har rammet. I slike tilfeller er det viktig å lete etter ressurser i familiens nettverk, og se etter hvilke støttespillere som kan være med og avlaste foreldrene, støtte barna, bidra til å skape pauser og positiv aktivitet for dem, samt kompensere for konsekvensene krisen medfører.

Nettverket vil veldig ofte ønske å tilby hjelp og støtte til familiene, men de vet ikke alltid hvordan de skal forholde seg. De er ofte redde for å være til bry, invadere familiens private sfære, si noe dumt eller gjøre vondt verre. Intervensjoner som inkluderer nettverket, kan derfor være viktige, slik at nettverket selv får informasjon om hvordan familien er rammet.

I nettverksmøter kan familie og nettverk i fellesskap drøfte måter å støtte på. Ofte vil praktisk hjelp, som handling, kjøring til barnas aktiviteter og lignende være viktig, slik at hverdagen går rundt og barna kan opprettholde sin deltakelse på sosiale og hverdagslige arenaer.

Skolens rolle overfor familier i krise

Det er naturligvis ikke meningen at skolene skal påta seg oppfølgingsansvaret for familier i krise. De ovennevnte eksemplene på tiltak som settes inn når barn er pårørende, skal ikke legges på skolens bord.

Samtidig har mange barn et veldig nært og betydningsfullt bånd til én eller flere lærere, og det er som sagt også på skolen de kan oppleve sosial tilhørighet og at noe fortsatt gir normalitet, forutsigbarhet og rutiner i en ellers krevende tid. Det vil derfor ofte være viktig å inkludere skolene i det arbeidet som gjøres, slik at lærerne er informert og dermed i stand til å forstå hva barnet måtte streve med.

Jeg oppfordrer ofte foreldre til å være ærlige med lærerne og fortelle om situasjonen hjemme, slik at lærerne bedre kan forstå og møte elevens reaksjoner og behov. Gjennom et godt samarbeid mellom hjem og skole kan man også utforske hvorvidt det er behov for tilpasninger i hverdagen, og man kan i samråd med barnet selv diskutere hvordan barnet ønsker å bli møtt og om det er ønskelig å informere andre elever og deres foreldre.

Utgangspunktet for å kunne støtte barna, er at det opprettes en trygg dialog med foreldrene om barnas situasjon, reaksjoner og behov.

Siden barn kan stille spørsmål eller ha behov for forklaringer fra de voksne, er det nyttig for skolene å vite hva foreldrene har sagt og hvilke ord de har brukt, slik at man er forberedt og godt rustet i en slik samtale.

Videre er det viktig å snakke med foreldrene om hva som kan bidra til at barnet opplever sammenheng og forutsigbarhet i hverdagen. Her må man lete etter – og fremheve – barnets og familienes ressurser og mulighetene som ligger i et godt samarbeid.

Det kan være klokt å diskutere hvordan kommunikasjonen mellom skole og hjem kan styrkes i denne tiden, både når det gjelder påminnelser om praktiske forhold, samt hvordan informasjon om barnet og hjemmesituasjonen kan utveksles.

Det er tilrådelig med åpenhet om hvorvidt og på hvilken måte sykdom og eventuell behandling har skapt endringer i barnets hverdag, slik at skolen kan forstå og støtte barnet på best mulig måte.

Ikke minst er det viktig at skolen klarer å være raus i møte med barnets reaksjoner. Tenk gjennom hvordan barnets behov for rutiner og stabilitet kan møtes, om det er behov for faglig tilpasning, og hvordan barnet kan få hjelp til å opprettholde meningsfulle aktiviteter og et sosialt fellesskap på og utenfor skolen. I denne sammenheng er det viktig å inkludere den unge selv, slik at barnet kan medvirke til hvordan hverdagen organiseres.

Avhengig av hva som har hendt og hva familien selv ønsker, kan det være fint å inkludere også de andre barna og øvrige foreldre. På den måten kan omgivelsene settes i stand til å tilby støtte og hjelp.

Husk at det finnes store muligheter for mestring, tilhørighet og håp i barnas hverdagsliv og vante omgivelser på skolene. De mulighetene må gripes.