Vi er i gang med skoleåret 2024/25 med ny opplæringslov, og en fagfornyelse som snart kjennes som en gammel venn. Samtidig er verden rundt oss slik at vi hele tiden løper etter den i møte samtiden, og med redskaper og ressurser som er laget i og til fortiden. I alle fall kan vi kjenne oss overveldet av dette inntrykket.
Dorothea Blix, sentralstyremedlem
Samfunnet preges av at demokratiet utfordres: dyrtid er tøff for mange og det kreves handlekraft. Noen slår mynt på det ved å komme med forslag til raske løsninger, som ikke alltid ivaretar de demokratiske grunnprinsippene, likestilling eller globale sammenheng. Derfor er en fortsatt, og kanskje fornyet fokus på demokrati og medborgerskapet i skolen nødvendig.
Kunnskap og data endres og utvikles mens lærerne står i klasserommet. Det er en fantastisk mulighet og en spennende tid å leve i. Men det er også en meget krevende oppgave å undervise i denne tiden: fake or fact? er plutselig (?) blitt et viktig spørsmål, om det handler om fake news i sosiale (og redaksjonelt styrte) medier, eller spørsmål om opphav og KI. Å bruke årstimetallet til å undervise i både kildekritikk og læreplanmål viser seg å være krevende. Det ligger et ansvar hos skoleledere å ivareta at de overordna mål får plass i klasserommet, sammen, og helst i sammenheng med, læreplanenes kompetansemål.
Kunnskap og kompetanse rammes inn gjennom å lære barn og unge verdien av kritisk tenkning. På den måten kan vi forberede dem til å møte radikalisering og ekstreme ideologier som vil erstatte demokratiet med autoritære styringsformer. Skolen er også stedet som skal lære elevene et språk som gjør dem i stand å delta i demokratiske prosesser. Det er en kjensgjerning at de med mest utdannelse og mest penger deltar mest i å forme demokratiet. Av åpenbare grunner: de har gjerne språket og kunnskapen som trenges, og økonomisk trygghet gir dem tid til å engasjere seg. Faren dette bringer med seg ser vi godt i USA i nå, der politikere beskyldes for å være elitistisk, og glemme “folket”, og som lett utnyttes av populistiske autoritære demagoger. Men vi er selvsagt ikke immune mot dette i Norge.
Medvirkning i skoledemokratiet er en viktig læringsarena for elevene: barn og unge lærer seg at følelser må styres, at demokrati betyr å ytre seg og la andre ytre seg, å forvente å bli lyttet til og å lytte til andre. Denne oppgaven er i liten grad forandret i et hurtig skiftende samfunn, og den påvirkes ikke av politisk maktskifte gjennom valg. Vi beveger oss daglig mellom Grunnlovens §2, der skolen er med på “sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene”, via opplæringsloven til overordna del av læreplanen og tilbake. Og oppgaven er viktigere enn “noensinne” i dag, der unge opplever at «det ikke nytter å bry seg» eller mangler framtidshåp og dermed ikke ser et poeng i å engasjere seg. Likevel er det ikke satt av årstimer i læreplaner eller rammetimer i tildelinger til denne så grunnleggende viktige oppgaven. Demokrati er mer enn å gå til valgurnene hvert fjerde år – i beste fall. Men når demokrati og medvirkning får for lite plass i skolen, fordi tid og ressurser ikke strekker til, er det få andre plasser der samfunnet kan tematisere dette og gi opplæring i å være del av et demokrati.
Jeg har tidligere i sommer lest “Demokratiet, det er oss” av Jette Christensen, der hun beskriver og argumenterer for institusjonene som den viktigste bærebjelken i et demokrati. Skolen er en av de største og viktigste institusjonene vi har her i landet, og dermed en av de viktigste bærebjelkene for demokratiet. Ifølge Christensen er institusjonen demokratiets utstillingsvindu. Det betyr også at vern av institusjonene er de demokratisk valgte politikernes ansvar, og at det å bygge og styrke institusjonene er å verne om demokratiet, mens å bygge dem ned er med på å la det forvitre: Når skolen ikke har de økonomiske rammene som trenges til å ivareta HELE samfunnsoppdraget, mister den sin styrke som bærebjelke. Svake institusjoner fører til en forvitring av demokratiet, og kan gjøre veien for antidemokratiske strømninger, radikalisering og ekstremistiske ideologier både lettere og breiere.
Tilbake til skolestart: Vi kjenner allerede at presset er like stort som i fjor. Og vel så det. Sparetiltak i kommuner og fylkeskommuner kan virke til å overgå hverandre. Nedleggelser av klasser og skoler, 5-årsplaner med innsparinger der brorparten må tas på skolene lager ikke lystige bilder av framtiden. Vi trenger at politikerne, både lokalt og nasjonalt, ser behovet for at skolen som institusjon har en økonomi som lar oss vedlikeholde og styrke denne viktige bærebjelken av demokratiet i Norge: både som læringsarena for å delta i fellesskapet og som plassen der radikalisering motarbeides. Og der evnen til kritisk tekning og utvikling av kompetanse styrkes slik at dagens barn og unge er forberedt til og ønsker å delta i et demokratisk samfunn.
The European School Heads' Association (ESHA) har nådd slutten av et spennende prosjekt som hadde som mål å gjøre STE(A)M-undervisning mer inkluderende, engasjerende og deltakende for alle elever. Dette prosjektet fokuserte på å gjøre STE(A)M-undervisning mer inkluderende og engasjerende gjennom en modell kalt Creative Writing Laboratory (CWL).
Jeg er styremedlem i sentralstyre i skolelederforbundet. Dette er en viktig oppgave for meg. Jeg er virksomhetsleder i barnehage og representerer derfor barnehage i styret. Det å være leder er en «profesjon» som er komplekst om du er i barnehage, skole eller et hvilket som helst annet yrke.
Kommuneøkonomien er under kraftig press, og dette har alvorlige konsekvenser for barn og unge – vår fremtid. Skoler og barnehager over hele landet står i fare for å mislykkes i sitt samfunnsoppdrag: å gi barna en trygg oppvekst og god utdanning. Forventningene øker, men ressursene blir stadig færre. Særlig laget rundt eleven – lærere, spesialpedagoger, rådgivere og andre støttespillere – svekkes, noe som kan føre til utenforskap, psykisk uhelse og ungdomskriminalitet. Fellesskolens rolle som sosial utjevner er dermed truet.