Det organiserte arbeidsliv og partsbegrepet er nye tema som omtales særskilt. «Særskilte tema» er blant annet utvidet med omtale av personopplysninger og lokale forhandlinger samt partssamarbeid om klima- og miljøtiltak.
Definisjoner, samhandlingsformer, tillitsvalgtordningen, frikjøp, partssammensatt utvalg og permisjoner er noen av temaene som er omtalt i veilederen. Veilederen inneholder også praktiske råd.
Veilederen kan lastes ned her som pdf.
Av Ole Alvik
Også i år har det vært stort fokus på de negative konsekvensene av russetiden, og kanskje i enda større grad enn tidligere. Medieoppslagene forteller om en russefeiring som har blitt stadig mer omfattende og som starter tidligere og tidligere, om russegrupper som ekskluderer andre, om en tradisjon som har blitt så kostbar at ikke alle kan delta og en feiring som får negative konsekvenser for skolemiljø- og resultater. Denne særnorske feiringen av avgangselever er en tradisjon med dype røtter, men har det gått for langt? Det mener i hvert fall Henrikke Bugdø-Aarseth. I 2018, da hun var elev-, lærling- og mobbeombud i Østfold fylkeskommune, startet hun et prosjekt for å skape en mer inkluderende og helsefremmende avgangsmarkering for russen. Prosjektet ble videreført av politikerne i Viken fylkeskommune, da Østfold ble en del av Viken. Henrikke Bugdø-Aarseth leder fremdeles prosjektet og mener at dette arbeidet er viktigere enn noen gang.
–Vi startet prosjektet fordi vi fikk svært mange henvendelser fra skoler, ungdom og foreldre om russefeiringens konsekvenser og hvordan den nådeløst påvirker ungdoms hverdag. Det var mange fortellinger om krenkelser og utenforskap både før, under og etter feiringen, sier hun.
Prosjektet er et samarbeid mellom ombudet, avdeling for folkehelse og rådsområdet for utdanning og kompetanse i Viken fylke. Målet er å skape et inkluderende miljø gjennom hele videregående og en kortere, mer inkluderende og mindre kostnadskrevende avgangsmarkering i vg3.
– Vi vil at ungdommene skal se tilbake på 13 års skolegang som en fin tid der de var en del av fellesskapet, og at de får gode minner fra en inkluderende og bra avgangsmarkering, sier Bugdø-Aarseth.
For å oppnå dette, er det ikke tilstrekkelig å bare gjøre en oppussing av dagens russefeiring.
–Vi må tenke helt nytt og skape en avgangsmarkering som er annerledes enn det dagens russefeiring har utviklet seg til å bli. Ideelt sett burde avgangsmarkeringen begrenses til en uke, avholdes etter eksamen og utgiftene bør begrenses til en studentlue. Det vil si en slik form for avgangsmarkering som de har i Sverige og Danmark.
Ifølge Henrikke Bugdø-Aarseth har det vært en uheldig utvikling blant russen de siste fem årene, og russefeiringen har i stadig større grad blitt et kulturelt- og kommersielt lokomotiv som det er utfordrende å stoppe. Skoleledere og foreldre har et ansvar, men det er begrenset hva de kan gjøre på egen hånd. Politikerne må komme sterkere på banen og gi nasjonale verktøy og føringer, mener hun.
–Utfordringer knyttet til russetiden er svært krevende å stå i for mange skoleledere og verktøyene de har for å regulere russefeiringen er ikke gode nok. De kommersielle kreftene styrer i stadig større grad hvordan feiringen skal være. Nå må myndighetene på banen og endringen må gjøres på et nasjonalt plan og koordineres. Det må være likt for hele Norge, sier hun.
Tror du at det er et realistisk mål?
–Ja, men det krever vilje og den viljen ser jeg ikke hos nasjonale myndigheter og kunnskapsministeren i dag. Når russefeiringen gir så negative utslag for så mange ungdommer, da skjønner jeg ikke at de som har makten til å endre det, ikke gjør noe.
–De ville kanskje ikke ha vunnet førstegangsvelgerne, men jeg tror at de hadde vunnet folket.
Ifølge statssekretær Sindre Lysø i Kunnskapsdepartementet har kunnskapsminister Tonje Brenna hatt møter med den politiske ledelsen i alle fylkeskommunene, Foreldreutvalget (FUG), Elevorganisasjonen og noen utvalgte representanter fra russen for å snakke om hvordan man kan få til en mer inkluderende russetid og skoleavslutning.
– Det har kommet fram at det allerede er mange gode prosesser på gang lokalt for å gjøre russefeiringen mer inkluderende for alle, og mange steder er det iverksatt gode tiltak som involverer både elever, skoler og foreldre. Selve jobben for en mer inkluderende russetid må gjøres i det enkelte fylke og kommune, på den enkelte skole og blant elevene og foreldre, sier Sindre Lysø.
–Russefeiringen er en privat feiring, men i deler av landet har feiringa utviklet seg til å prege skolens hverdag så mye at det går utover elevenes skolemiljø. Skolen har et ansvar for at elevene har et trygt og godt skolemiljø etter opplæringsloven. Det er viktig å understreke at eksisterende regelverk gir mange muligheter til å håndtere ulike utfordringer som skolene og elevene står i. Det er fint å se at mange kommuner og fylker allerede er i gang med å bruke handlingsrommet mer aktivt, sier han.
Henrikke Bugdø-Aarseth mener også at skolen har et ansvar for russefeiringen.
–Opplæringsloven §9A er veldig tydelig på at alle har rett på et trygt og godt læringsmiljø. Vi mener at russefeiringen, slik den har blitt nå, ligger inn under skolens ansvar. Det betyr ikke at det er skolens ansvar å lage en russefeiring, men at den rammes inn på en måte som gjør at alle får være med, sier hun.
Hva ville du ha gjort hvis du var rektor på en videregående skole?
–Da ville jeg involvert foreldrene og gitt informasjon om russefeiringens konsekvenser for skolemiljø og skolegang, på det første foreldremøtet på vg1. Jeg hadde opprettet et FAU på vg1 der foreldrene kan bidra i skolens arbeid for et trygt skolemiljø og for en god, felles feiring for alle. Jeg ville også ha samarbeidet med ungdomsskolene, slik at vi kunne ha startet holdningsarbeidet allerede på 10. trinnet, ved å gi informasjon til elever og foreldre.
– Det å få ungdommen med i arbeidet er avgjørende for å få en positiv endring på feiringen. Jeg ville derfor samarbeidet nært med elevrådet og skolemiljøutvalget om å lage arrangementer på skolen som inkluderte alle avgangselevene. Da kan vi dreie fokuset fra fyll og fest og gruppedannelser, til fellesskap og godt skolemiljø for avgangskullet. Enkle tiltak som felles skolegenser for hele avgangskullet og å ta russebilde av hele kullet viser et tydelig «vi». Det er mange fellestiltak som kan virke enkle, men som gjør et hav av forskjell.
I Østfold startet dere prosjektet i 2018. Hva gjør de skolene som lykkes best?
–De er gode til å koble på foreldrene og jobbe med elevene og klassemiljøet. De har elevråd som er godt synlige på skolen og som er aktivt med på å påvirke, og skoleledelsen involverer seg i valg av russestyret. Da unngår de at de får et russestyre som kun består av lederne på de ulike russebussene.
Du møter mange russ og skoleansatte. Hva forteller de deg?
–Skoleansatte forteller at russefeiringen gjør skolehverdagen enda mer krevende. Det kommer berusede elever på skolen og de må håndtere konflikter og utenforskap som tar mye tid.
–Jeg har snakket med over tusen elever i Viken i løpet av disse årene og jeg gjennomfører hvert år en evaluering av russetiden som omfatter alle de offentlige videregående skolene i fylket og flere av de private. Flertallet av russen svarer at de skulle ønske at de ikke hadde feiret på den måten som de gjorde. At de brukte for mye penger, karakterene gikk ned og det var gruppepress og ekskludering.
Det er mye fokus på at russen danner grupper som bevisst eller ubevisst skaper et skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Å kjenne på utenforskap er vanskelig, men det er ikke bare enkelt for de som er innenfor disse gruppene heller?
–Nei, det er det absolutt ikke. Jeg snakket akkurat med moren til en russejente som var lei seg fordi hun selv var blitt valgt inn på en russebuss, men ikke bestevenninnen. Hun hadde fått beskjed om at hun måtte velge mellom russebussgjengen og bestevenninnen. Det er brutalt, og det høres rart ut for oss voksne, men det er dette ungdommene står i. Og det er mye stress for de som er med i gruppene, fordi de må unngå å bli stemt ut.
–Og disse gruppene dannes tidlig. Jeg snakket med en elev på vg1 som sa at hun ikke kom til å være russ fordi hun ikke var med i noen russegruppe. Det var altså en elev på vg1 som sa dette, ikke på vg3. Da er det mange år hvor du skal kjenne på utenforskap. At de må forholde seg til dette gruppepresset på hele videregående, det synes jeg er forferdelig trist.
Er dette en utfordring over hele landet?
–Ja, det er en myte at dette bare gjelder storbyene. Rogaland har jobbet systematisk med dette og nå er jeg veldig glad for at Oslo har begynt et tilsvarende prosjekt som vi har i Viken. Også Innlandet, Agder og Trøndelag har startet eller skal starte tilsvarende prosjekt, så vi er mange som ser at noe må gjøres.
Hvis du hadde vært i en posisjon hvor du kunne endre russetiden, hva hadde du gjort da?
–Jeg ville endret deler av ordensreglementet slik at rektor har et bedre verktøy å bruke mot negative sider ved feiringen. Videre ville jeg ha sett på lovverket. For det første har vi et lovverk som kan håndheves i økt grad, for eksempel vegtrafikkloven, markedsføringsloven og arbeidsmiljøloven. Videre ville jeg ha fulgt opp ulovlig markedsføring mot russen, for å unngå det sterke kjøpepresset som er i dag.
Jan Helge Russnes er rektor ved Eiker videregående skole, som ligger i Hokksund i Viken fylke, et par mil nordvest for Drammen. Han representerer rektorene i prosjektet som jobber for en mer inkluderende avgangsmarkering for russen i fylket. I likhet med Henrikke Bugdø-Aarseth, synes han at russefeiringen har utviklet seg i en uheldig retning de siste årene. Dette skyldes blant annet markedskrefter som spiller sterkt på gruppetilhørighet, mener han.
Knekkpunktet kom da det ble vanlig med store og kostnadskrevende russebusser.
–Dette skapte i større grad grupperinger hvor noen ble ekskludert på grunn av økonomi, popularitet, utseende og andre misforståtte sosiale indikatorer. Disse gruppedannelsene starter tidlig, i mange tilfeller allerede på ungdomsskolen.
Rektoren opplever at konflikter og bruk av narkotika har blitt et økende problem blant russen.
–Vi har aldri hatt så flott ungdom som vi har nå, men mange sitter igjen med dårlige erfaringer og vonde minner etter russefeiringen. Vi som samfunn kan ikke legalisere at denne utviklingen fortsetter. Samme dag som Skolelederen er på besøk, får han en telefon fra en far til en elev som har vært utsatt for en voldshendelse knyttet til et privat russearrangement i helgen.
–Det har skjedd på fritiden, men det angår også skolen. Det er flere elever som er berørt og de tenker ikke på skole i dag, kun på det vonde som skjedde i helgen.
Rektorer i Oslo har advart om tette og etablerte russegrupper som okkuperer egne bord i kantinen, og hvordan dette forsterker opplevelsen av utenforskap for de som ikke er inkludert. Jan Helge Russnes er kjent med problemstillingen.
–Vi har økt voksentettheten i kantinen og vi har gjort fysiske tiltak som å flytte på bord. Kantinepersonalet, bibliotekarene og andre voksne er også kjempeflinke til å følge med på hva som skjer og de kommuniserer godt med elevene.
–Men vi ser også at det ikke er avgangselevene som har de største utfordringene. Det er verst i den perioden da russegruppene dannes. Det er da de avgjør hvem som er ute og hvem som er inne, og det skjer på vg1 og vg2. På vg3 er gruppene allerede etablert.
Hvordan kommer dette til uttrykk?
–Det kommer for eksempel til uttrykk ved at noen elever ikke går i kantinen. Når det sitter femten andre rundt et bord, og du føler at du ikke er velkommen, da går du et annet sted.
Men er det ikke naturlig at elevene danner grupper ut fra hvem de er venner med?
–Jo, og det er naivt å tro at alle skal henge med alle. Det er en balansegang og det er ikke enkelt, men ett sted må grensen gå. Vi aksepterer ikke at grupperingene går ut over skolemiljøet.
Hvor stor andel av elevene er med på en russebuss?
–Det er omtrent en fjerdedel av elevene og de er fordelt på flere busser. Hver buss består av elever fra forskjellige skoler i distriktet og lærlinger. Det gjør at bildet blir uoversiktlig og det blir vanskeligere å følge opp negativ atferd.
Påvirkes elevene av å være med i gruppene?
–Ja, det kan bryte opp gamle vennskap og hindre dem fra å treffe nye venner utenfor russebussmiljøet.
–Noe av det fine med videregående er at du treffer så mange bra folk som du utvikler deg sammen med. Men da kan du ikke være med på russebussgruppe i tre år og sitte ved det samme bordet i kantinen.
Det virker som om veldig mye av ansvaret for å skape en inkluderende russetid legges til den enkelte skole. Hvordan opplever du det?
–Det er vanskelig. Norske skoler er kjempegode på skolemiljø og det er noe vi jobber systematisk med helt fra barnehagen. Det sitter i ryggmargen til alle ansatte. Men så settes det altså til side til fordel for russefeiringen. Å jobbe med inkluderende russefeiring er som å svømme motstrøms.
Hva må gjøres for å skape en mer inkluderende russetid?
–Russebussene er så populære fordi russen trenger lokaler for å feste, men er for unge til å komme inn andre steder. Vi må gi dem festlokaler som ikke er styrt av kommersielle interesser, og tilby dem en feiring som alle kan delta på. Målet er ikke at 18 åringer skal slutte å feste. Det er ikke dit vi vil. Men de skal feste på en måte som gir dem samhold, glede og berikelse.
–Da jeg var russ i 1982 hadde vi russekro på samfunnshuset, og jo flere som var med desto bedre. Vi hadde russedresser som var like for hele skolen, men nå har de gruppeklær. Russetiden har blitt mindre inkluderende og jeg tror ikke at flertallet av russen vil ha det slik. De er lei av det evige pengesluket og konfliktnivået mellom gruppene.
Ved Eiker videregående skole er det skoleledelsen, i samarbeid med elevrådet, som bestemmer hvem som får være med i russestyret.
–Vi har en formell søknadsprosess der de må begrunne hvorfor de vil være med i russestyret. I intervjurunden møter de meg, elevrådsrepresentantene, helsesykepleier og en til fra skoleledelsen. Vi legger vekt på at de har verdier, holdninger og synspunkter som kan være bra å ha med seg inn i et russestyre, og vi vil ha med representanter fra alle leire, forteller Russnes.
Han har også jevnlige møter med russestyret.
Russnes har også god kontakt med ungdomsskolene i distriktet og holder informasjonsmøter for elever på 10. trinnet og foreldrene deres. Dette gjør han fordi han ser at elevene begynner å danne russegrupper allerede på ungdomsskolen. Fra og med i år har de også dannet en foreldregruppe ved Eiker videregående skole. Dette er gjort både for å formalisere samarbeidet mellom foreldrene og skolen, og for at de foresatte ikke skal oppleve å stå alene. Dette er foreldre med elever på vg1 og en av dem er Hilde Birkeland.
–Gruppen er åpen for alle foreldre som ønsker å delta. Jeg deltar fordi jeg hadde en som var russ i fjor og en som begynte på vg1 i år, og jeg synes at det er viktig at vi foreldre involverer oss og bidrar.
Hun har skrevet en kronikk i Drammens tidene basert på egne erfaringer som russeforelder. I kronikken er hun kritisk til sterke markedskrefter og aggressiv markedsføring overfor russen. Hun påpeker at det er noe dypt menneskelig over ungdommens streben etter å være med i en russegruppe og at det å være en del av et fellesskap er noe av det viktigste i ungdomsåra. Derfor er det vanskelig for foreldre å være den som sier nei.
–Jeg var skeptisk til russebusskonseptet, men jeg hadde ikke lyst til å holde mitt barn utenfor det sosiale fellesskapet. For foreldre er dette en vanskelig situasjon. Vi overbeviser oss selv om at det er greit, men kjenner på ubehaget fordi vi vet at det er masse uheldige konsekvenser ved at ungdommen vår deltar i en russebussgruppe.
–Som foreldre må vi ta ansvar for grensesetting og skape gode holdninger hos den oppvoksende generasjonen. Men dette er ikke et problem som avgrenses til den enkelte familie. Det har blitt et samfunnsmessig problem som påvirker hele ungdomsgenerasjoner og som må reguleres.
Elias Kindberg Midtgarden og André Bjørnstad er henholdsvis elevrådsformann og russepresident ved Eiker videregående skole. De er på russebuss sammen med fem andre gutter fra skolen. Totalt er det 24 medlemmer på russebussen, men resten kommer fra andre skoler i distriktet.
–Vi er en kompisgjeng og jeg synes at vi har et godt miljø, sier russepresident André Bjørnstad.
Det kan virke som om tiltakene for å skape et inkluderende russemiljø ved skolen har hatt effekt. Midtgarden og Bjørnstad er godt kjent med det negative som skrives om russen i media, men de synes ikke at russemiljøet ved Eiker videregående skole er ekskluderende.
–Det er flere som har fått tilbud om å være med på bussen vår, men som har valgt å prioritere andre ting. Det koster en del å være med på russebuss og ikke alle vil bruke så mye penger på det, sier elevrådsformann Elias Kindberg Midtgarden.
André Bjørnstad tror også at det er mindre press for å være med på russebuss enn tidligere og at kostnadene er en medvirkende forklaring til dette. Det krever en betydelig innsats å være med på en russebuss.
–Vi har jobbet for å tjene penger til russebussen siden vg1. Alle har deltidsjobber og vi har salgsdugnader hvor vi selger forskjellige varer, forteller André Bjørnstad.
De opplever ikke at russebussgruppene ekskluderer de som ikke er med på bussene.
–Det er jo slik at ulike vennegrupper sitter sammen i kantinen, men det er ikke slik at andre ikke er velkomne til å sette seg der vi sitter, sier Elias og André sier seg enig.
–Alle avgangselevene inviteres til arrangementene som vi i russestyret arrangerer og vi synes at det er veldig viktig at ingen føler seg utenfor. Vi har nylig hatt russeball og det kommer flere arrangementer når russetiden nærmer seg.
Hva er det positive med å være på russebuss?
–Det er veldig sosialt. Du blir kjent med folk fra andre skoler og får en stor vennekrets, sier Elias.
Opplever dere mye kjøpepress som russ?
–Det er klart at når du er på buss, da legger du mye tid og penger i det. Men det er man klar over før man blir russ, sier André.
Føler dere at russen har fått et dårligere rykte enn tidligere?
–Ja, jeg føler det, sier Elias.
Er det urettferdig?
–Jeg tror at folk glemmer at de også har vært unge og russ selv. Og i dag er det slik at alt som skjer kommer raskt i media eller spres på sosiale medier, og dessverre er det oftest det negative som får oppmerksomhet, sier Elias.
Har dere et godt råd til rektorer for å få til en god russefeiring?
–Ha god dialog med russen og la oss finne løsninger sammen, gi oss en sjanse og ikke døm oss før det har begynt, sier Elias og André.
Brett på brett med ferdigknadde brød, croissanter og annet bakverk står klare til steking i den store og lyse produksjonshallen til Åpent bakeri på Sagene i Oslo. På det rustikke industriområdet ved Akerselva, som for noen tiår tilbake huset Hjula veveri, er det travel aktivitet nær sagt døgnet rundt. Enten bakes, stekes og pakkes det, eller så vaskes det for å gjøre klart til neste runde med baking, steking og pakking. Rundt et solid trebord står bakerne og «slår opp» brød, som det heter på bakerspråket. Det betyr at deigen knas og formes slik brød skal, og en av dem som elter ivrig i vei med rutinerte håndbevegelser er bakerlærlingen Tommy Murillo Duqie.
– Jeg synes at jeg har begynt å få teken på det etter hvert, sier han og forteller at han i neste omgang skal lære å mikse deiger.
Å mikse en deig kan høres enkelt ut, men i Åpent bakeri lager man deiger på rundt 300 kg og det er det mye som kan gå galt i de ulike prosessene fram til ferdige bakervarer. Men Tommy og de andre lærlingene får begynne i det små og lære seg jobben trinn for trinn.
– Jeg ser på baking som en kunst som skal læres og jeg trives veldig godt. Det er et hyggelig yrke med gode kolleger og passe mye stress, synes han.
Når vi besøker Åpent bakeri, har han vært lærling i et halvt år og har halvannet år igjen på å lære seg faget og avlegge svenneprøven. Han blir neppe arbeidsledig i etterkant. På landsbasis er det stor mangel på bakere med fagbrev, forteller André Løvaas som er kvalitet- og produktutviklingssjef i Åpent bakeri og styremedlem i Baker- og konditorbransjens Landsforening. Det er også han som har ansvaret for lærlingene.
– Alle tror at de kan bake, men det å være lærling og ta et svennebrev det innebærer så mye mer. Jeg har sett mange bakere som er flinke til å bake brød, men de mangler den bredden og dybdekunnskap som du får når du virkelig lærer deg faget, sier han.
André Løvaas har tidligere jobbet i Åpent bakeri i forskjellige roller og etter noen år hos matforskningsinstituttet Nofima kom han «hjem» igjen i 2019. Han har også vært hovedtrener for det norske Baker- og Konditorlandslaget som fikk en imponerende tredjeplass i verdensmesterskapet i München i 2018 og i tillegg har han rukket å skrive en lærebok for bakerfaget. Det er med andre ord en engasjert og erfaren fagmann som har fått ansvaret for lærlingene. Og det er ikke bare rekrutteringssituasjonen som gjør at de satser på lærlinger, forteller Løvaas.
– Lærlingene bidrar til å holde bedriften vital. De erfarne bakerne må holde faget sitt varmt når det står en lærling ved siden av deg som spør om hvorfor du gjør slik og slik.
Det er for tiden fire bakerlærlinger i Åpent bakeri og de har ulik fartstid.
– Vi skal alltid ha noen lærlinger som har mer erfaring enn andre. De er et team som skal ta svenneprøve i det samme faget, og med en slik rotasjonsordning kan de nye lære av dem som har mer erfaring.
Det er mye lærlingene skal gjennom i læretiden og læringen skjer først og fremst i det daglige arbeidet. Bakefaget handler om oppskrifter og om bakekjemi, men det handler også om å lære seg håndverket på sin egen måte, forklarer Løvaas.
– Alle bakere har lyttet til mer erfarne bakere, og så har de gradvis funnet sin egen måte å lykkes på. Vi må lære opp hendene våre og egentlig hele kroppen, for å vite hvordan deigen skal kjennes, lukte og smake. Mye av læringen i et håndverksfag handler om å lære kroppen sin å jobbe riktig. Du må øve inn bevegelsene. Det er nesten som å lære seg å sykle.
Åpent bakeri har et ambisiøst mål på lærlingenes vegne: Alle skal få beste karakter når de er ferdig med læretiden.
– Vi kan selvfølgelig ikke kreve at alle skal få det, men fra vår side, som lærlingbedrift, er det dette målet vi strekker oss etter.
Det er enkelt å sette seg høye mål, men hvis man skal nå målene må man legge inn de ressursene som kreves. Det var blant annet derfor landslagstrener Løvaas kom tilbake til Åpent bakeri.
– Det å trene til en konkurranse og trene til et svennebrev, det er egentlig det samme. Du skal levere noe på et gitt tidspunkt, til en gitt tid og som har en viss kvalitet.
Det er produksjonssjefen som har den personalmessige oppfølgingen av lærlingene, mens Løvaas har ansvaret for den faglige delen.
– Det er ikke mitt ansvar at lærlingene kommer tidsnok på jobb, at de ringer og gir beskjed hvis de har fravær og alt det der. Jeg er en læremester som de har et tillitsforhold til, som kan gå sammen med dem i produksjonen og som har bedre tid til å svare på spørsmål enn bakerne de jobber sammen med.
Målet om at de skal få beste karakter, er det et mål dere når?
– Ja, men vi satte oss dette målet fordi en av lærlingene strøyk på svenneprøven. Hvis en lærling stryker, da har han ikke fått den oppfølgingen som han burde ha fått og det kan ikke en virksomhet være bekjent av. Det ble utgangspunktet for at det ble satt inn mer ressurser og laget et system som sikrer at lærlingene lærer det de skal lære.
Det er en kombinasjon av mange ting som er viktig for at lærlingene skal lykkes, men oppfølgingen de får i starten er helt avgjørende, mener Løvaas.
– Det handler blant annet om å skape tillit og trygghet. At du har noen som følger deg opp og svarer på alle de «dumme» spørsmålene du har når du er helt ny i arbeidslivet. Vi har lett for å tenke at «dette må de vel vite», men vi må heller tenke at når du er ny i arbeidslivet da må alt læres. Dette handler ikke bare om det faglige, men helt basale ting om hvordan arbeidsplassen og arbeidslivet fungerer.
Mye av tiden står lærlingene ved siden av erfarne bakere og lærer av dem. Da kan de spørre og grave når det er noe de ikke forstår, men det er ikke like lett for alle.
– Folk er forskjellige. Noen er utadvendte og frampå, mens andre trenger mer tid før de føler seg trygge nok. Da må man være tålmodig og la dem få blomstre når de er modne for det. Vi må tåle at ikke alle har det samme pågangsmotet som vi innbiller oss at vi selv hadde da vi var unge.
Hvis viljen er til stede, da løser det seg når lærlingen har fått akklimatisert seg og føler seg trygg, påpeker Løvaas.
– Her har du alle muligheter til å lære deg faget. Hvis du er engasjert, nysgjerrig og vil noe, da er det opp til oss å gi deg plass til å utvikle deg og bli trygg på hvem du er som baker. Men hvis du ikke vil, da er det ingen som kan lære deg noe som helst.
André Løvaas holder også teorikurs for lærlingene.
– Mange er veldig lei av teori og skole når de begynner som lærlinger, men her kobler vi teorien til det praktiske. Vi kan ta utgangspunkt i en konkret hendelse og spørre: Hvorfor ble denne deigen ødelagt? Da kan svaret være at den ble eltet for lenge. Men hva er det som skjer i deigen når den blir for eltet for lenge? Jo, da kan den bli for varm og da kan den gjære for raskt. Det handler om kjemi. Dermed blir det relevant for dem å lære om kjemi og da er det mer sannsynlig at de husker de det de lærer.
Bakere jobber med noen få ingredienser for å skape mange ulike bakverk. Hvordan ingrediensene blandes og håndteres er avgjørende for resultatet. Gjør du noe annerledes enn du skal, da får du et annerledes resultat, påpeker han.
– Derfor må du forstå hvordan ingrediensene virker sammen. Når vi øver, legger jeg ofte inn feil i oppskriftene de bruker. Da må de reflektere over hva som er feil og prøve på nytt. Jeg gir dem lov til ikke å lykkes, for du skal aldri lykkes første gang. Hvis lærlingene bare gjør som jeg sier, da lærer de ingenting. Da blir de bare flinke til å kopiere.
Hva er mest utfordrende med å ha lærlinger?
– Det er ikke utfordrende å ha lærlinger, men jeg synes at de ungdomskullene som kommer ut nå er lite selvstendige. De vokser opp i et samfunn hvor de får veldig mye hjelp fra foreldre og skole og andre, fordi vi er så redd for at de skal mislykkes. Men jeg tror at vi gjør dem en bjørnetjeneste. Ungdommene må lære seg at det er helt greit å mislykkes en gang iblant og at det å gjøre feil gir en mulighet til læring. Da får vi ungdommer som er selvstendig og selvtenkende, sier André Løvaas.
Tekst: Ole Alvik
Anne Gellein er mentor for nye rektorer i Trondheim kommune. Da hun ble ansatt som mentor, var det med 28 års fartstid som rektor og i mentorrollen får hun bruk for hele arsenalet av erfaringer fra et langt yrkesliv som skoleleder.
– Ja, for meg er dette en kremjobb på tampen av yrkeskarrieren og som mentor er det en stor fordel å ha lang og variert erfaring.
Gellein mener at behovet for mentorer for nytilsatte rektorer er større enn noen gang, fordi det stilles stadig større krav.
– Rektorer har fått et betydelig større og bredere ansvar, blant annet for økonomi- og personalarbeid. Da jeg startet som rektor var det skolekontoret som hadde ansvaret for mange av de oppgavene som i dag er tillagt rektorene, forteller hun.
Alle nytilsatte og konstituerte rektorer får mentor, og det er ingen som har takket nei.
–Rektorene er flinke folk med lang erfaring i skoledrift, så de er godt kjent med kompleksiteten når de søker jobben. Derfor tror jeg ikke at det er noen som vil tenke at de ikke kan ha nytte av en mentor.
Da Anne Gellein begynte som mentor i mai i fjor, tok hun en ringerunde til ti rektorkolleger som hun visste hadde hatt mentor og som var ganske ny i jobben. Innspillene samlet hun i en rapport som hun presenterte på et evalueringsmøte med kommunalsjefen for skole i Trondheim kommune. Det har blant annet resultert i mer struktur og fremdrift i mentorordningen.
– Det kan lett bli for mye fokus på det som oppleves som mest krevende for rektoren her og nå. Det må man selvfølgelig anerkjenne og ta seg tid til, men samtidig er det viktig å prioritere tema som man vet vil komme senere.
Hun har laget en detaljert temaskisse som danner utgangspunkt for den toårige mentorperioden, men den følges ikke slavisk. Listen er ment å være en støtte i arbeidet for begge parter.
–Det er ikke alltid at de nytilsatte rektorene vet hva de trenger hjelp med og hva de skal spørre om. Derfor er det greit å ha en oversikt over temaer som de før eller siden vil komme borti som rektor. Når vi har gjennomgått temaene på forhånd, er rektor bedre forberedt når utfordringene dukker opp.
Som mentor skal hun ikke overstyre rektor eller være den som kommer med ferdige løsninger på problemene. Rektor skal ideelt sett få hjelp til å utvikle egne svar og løsninger, prøve dem ut og bruke mentor som sparringspartner.
– Tanken er at rektorene skal få tenke høyt om hvilke strategivalg og handlingsvalg de ser for seg. Hvor starter du hen og hva er viktig for at du skal lykkes på kort og lang sikt?
I praksis blir hun ofte bedt om konkrete råd når det dukker opp vanskelige saker. Det å være rektor kan være en ensom jobb, og det er nyttig å ha en erfaren leder å støtte seg på utenfor linjen.
– Det å være rektor er en utrolig kompleks jobb, samtidig som du står i et krysspress av forventninger fra elever, foreldre, ansatte, overordnede, politikere, hjelpeinstanser og så videre. Jeg ønsker å gjøre mitt beste for at de nytilsatte skal lykkes. De skal føle at de ikke står alene, og at de får hjelp og støtte når de har behov for det.
– Samtidig er jeg veldig bevisst på å anerkjenne de kloke beslutningene og de fornuftige strategiske valgene som rektoren gjør. Det å få anerkjennelse for at du er på rett vei, har en betydelig verdi i seg selv.
Hun er i dag mentor for syv rektorer. Antallet varierer etter som nye kommer til og andre slutter i det toårige mentorprogrammet. Når avdelingsledere konstitueres som rektor får disse også tildelt mentor i den perioden de fungerer som skoleleder.
– Jeg møter alle rektorene minst en gang i måneden og møtene varer fra to timer til en halv dag. Dessuten er jeg alltid tilgjengelig hvis det dukker opp spørsmål som rektorene ønsker å diskutere med meg. Det kan være alt fra vanskelige elevsaker til at de ønsker å diskutere ulike strategier før de skal iverksette et tiltak. Et viktig tema er også ledelse av ledergruppen.
– Dersom lederteamet ikke fungerer godt, lykkes ikke rektor. Ingen klarer å drive en skole alene. Lederteamet må være et mangehodet positivt troll som snakker med en stemme og bygger skolekulturen sammen.
Som mentor har Anne Gellein en fri rolle og et velfungerende mentorforhold bygger på tillit. Hun videreformidler aldri det som blir sagt i møtene, men formelt rapporterer hun til kommunalsjef for skole i Trondheim kommune. Dersom hun mot formodning opplever at politiske føringer eller lover brytes, eller at andre tungtveiende forhold taler for å varsle i linjen, da skal hun gjøre det. Men i så fall skal rektoren varsles først og terskelen for å rapportere skal være høy.
– Jeg har ingen kontrollfunksjon eller beslutningsmyndighet og jeg kan ikke bestemme hva rektor skal gjøre. Men hvis jeg over tid opplever at den nye rektoren ikke fungerer i rollen, da må jeg si ifra slik at kommuneledelsen kan iverksette nødvendige tiltak.
Hvorfor bør kommuner ha en mentorordning for skoleledere?
– Det er viktig både for barn, foreldre, medarbeidere og samfunnet at skoler ledes på en god måte. Derfor må kommunen ta vare på lederne og legge til rette for at de får utnyttet sitt potensiale. I mine 28 år som skoleleder har jeg hatt mange fantastisk flinke folk rundt meg, men det er ikke alt du kan diskutere med dine nærmeste ledere uansett hvor godt forhold du har til dem. Så det å kunne snakke fritt og åpent med en annen om sin egen jobb, det vet jeg har en stor egenverdi for rektor. Jeg tror også at det er en av flere brikker som kan bidra til at flere velger å søke rektorjobber, sier Anne Gellein.
En mentorordning kan bidra til at det blir enklere å rekruttere og beholde rektorer, mener Svein Johny Forren som er kommunalsjef for skole i Trondheim kommune. Men det er viktig å avklare rollefordelingen mellom mentor og linjeledelsen.
Tekst: Ole Alvik
Svein Johny Forren er kommunalsjef for skole i Trondheim kommune. Han mener at en mentorordning er et nyttig tilbud til nye rektorer.
– Det å få lederstøtte i form av en mentor kan være en god hjelp for å komme godt i gang som ny rektor. Det kan handle om alt fra rent praktiske forhold til ledelsesmessige utfordringer og nye lederperspektiver når du går fra en avdelingslederstilling til en rektorstilling, sier han.
Svein Johny Forren mener at mentorprogrammet gjør det mer attraktivt å søke på rektorstillinger i Trondheim kommune.
– Det er en trygghet for de som søker lederstillinger at de blir fulgt opp av en mentor de to første årene. Det er et viktig tiltak både for å rekruttere og beholde rektorer, sier han.
Samtidig påpeker han behovet for å avklare roller når man innfører en mentorordning.
– Vi gjennomførte en evaluering av mentorordningen i fjor, blant annet fordi det var litt utydelig hva som skulle være mentors rolle i forhold til min rolle som kommunalsjef. Det er viktig å avklare hva mentoren skal bidra med og hva rektoren må ta med meg som sin nærmeste overordnede.
Av Jan Merok Paulsen
Både lærere, SFO-ansatte, ledere og personell på eiernivået etterspør mer tid til å løse fellesoppgavene i skolen. Da er det også et paradoks at det har vært lite utvikling og innovasjon de siste tiårene på hvordan møtetiden kvalitetssikres i form og innhold. Unntaket er Knut Roalds kunnskapsbidrag om lærende møter. I denne kommentaren vil jeg supplere med noen innsikter fra dansk forskning på skolens teammøter, samt noen av våre funn fra fire forskningsprosjekter på ledergrupper i norsk skole.
Den danske forskeren Ib Ravn og Vibeke Petersen hevder i sin bok om skolens teammøter at møtene er ofte vennlige og kollegiale fora som avtaler en myriade av praktiske saker, og håndterer en mengde «logistikkspørsmål», men altfor sjelden anvendes til medlemmenes pedagogiske og profesjonelle utvikling (Ravn & Petersen, 2019). Den mest nærliggende forklaringen er at det eksisterer en etablert kultur – sterke normer og en grunnleggende forståelse av hvordan møter skal gjennomføres. Denne møtekulturen utgjør så et mønster av etablert stiavhengighet, eller «dype hjulspor», som Ravn og Petersen omtaler som «møtedogmer». De hevder at mens arbeidsformer og organisering i alle typer kunnskapsorganisasjoner har endret seg radikalt siden 1970-tallet, har møtene på mange måter vært forbausende stabile i struktur og gjennomføringsprosess. Tilsvarende er oppfatninger om moderne ledelse endret radikalt de siste 50 årene, mens det er noe stabilt og konservativt over måten møtene gjennomføres på i små og store grupper. Dette kulturelle mønsteret bli oppsummert i fem «møtedogmer» (se Riis & Paulsen, 2022):
Man forventer ikke nødvendigvis at det skal gi mening eller utvikling for deltagerne, men snarere er suksesskriteriet at en har kommet gjennom sakslista. Dette første dogmet omhandler en saksstruktur som inviterer til temaer med lavt engasjement. Et arketypisk tilfelle er «overlast» av informasjonssaker, som gjerne møtelederen har et sterkt eierforhold til, men som ikke gir verdiskapning og mening for deltagerne. Det er gjerne et uklart formål knyttet til hva en skal oppnå på møtet, men desto lenger er sakslista.
Denne normen sikrer at hvem som helst kan si hva som helst når som helst. Ingenting trenger en å holde tilbake, og det er et stort rom for temaforskyvning. Et møte om vurderingspraksis kan derfor utmerket godt ende opp med å diskutere parkeringsforhold. «Ordet fritt»-dogmet skaper kjedsomhet og energitap blant flertallet av medlemmer fordi enkelte tar ordet oftere enn andre. I tillegg har ivrige talere en tendens til å gjenta det som alt har vært sagt. Og «ordet fritt»-dogmet leder gjerne til en opphopning av temaer, hvorav flere ikke var på dagsordenen da møtet startet.
Rekkefølgen er ordnet etter når man har bedt om ordet. Man har rett til å få ordet når det er ens tur, selv om man har fått ordet et tosifret antall ganger den siste halvtimen, og gjentatt det man har på hjertet et tilsvarende antall ganger: «Talerrekken er hellig» (Ravn, 2011, s. 19). Bindingene til en talerliste innebærer ofte en rigiditet som hindrer en naturlig dynamikk og meningsskaping i møtet. Selv om talerlisten kan virke demokratisk i sitt ytre, uthules den ofte i praksis ved at enkelte medlemmer går ut over taletiden og tar replikker mellom innleggene.
Dersom man, motsatt, ikke ønsker å involvere seg i teammøtets behandling av saker, er det en menneskerett å tie under hele møtet. Eller sagt på en annen måte: La være å bidra og forplikte seg. Denne kulturelle normen for møteavvikling gir de som ønsker det en «lisens» til å melde seg ut og synke inn i egne tanker. Dette «bestiller-paradokset» fungere som en hvilepute eller fluktrute for medlemmer som kan ha mye å bidra med, men som ikke ønsker å engasjere seg og forplikte seg i den aktuelle saken. Samlet sett får man ikke ut teammøtets potensial.
Avbrytelser fra møteleder representerer et veritabelt normbrudd, og det blir ansett som svært upassende å bryte av en møtedeltaker som snakker for lenge, for mye eller gjentar seg selv. Man lar heller taleren i fokus få springe fra det ene temaet til det andre. Men som Ravn og Petersen argumenterer for, kan en fast inngripende møteledelse muligens virke vel direkte, men «personer som taler mye er vant til å bli avbrutt» (Ravn & Petersen, 2019, s. 35). Det har mest sannsynlig skjedd også i tidligere møter.
Poenget mitt er at dersom disse «møtedogmene» får leve fritt, vil resultatet bli at avkastningen på den tiden skolen investerer i møter, ikke blir så god som den burde være. Mange møtedeltagere vil oppleve at møtene ikke gir verdi for dem, og resultatet blir uunngåelig lav motivasjon, energitap og mindre forpliktelse. Sett med en investors briller er det lav avkastning på investert tid.
Det finnes metodiske innganger for å bryte dette vanemønstret som metaforisk er uttrykt gjennom de fem møtedogmene. Knut Roald (2012) har som nevnt bidratt til å utvikle og forbedre skolens profesjonsmøter gjennom lærende møte metodikk. Det mange undervurderer, er imidlertid trenings- og øvingsaspektene ved metodikken. Lærende møter er et sett av metodiske ferdigheter i gruppeutvikling som krever øving, trening og intern vurdering gjennom observasjon og feedback (Riis & Paulsen, 2022). Roald anbefaler derfor å ha møteledelse på omgang, fordi det vil virke ferdighetsutviklende. Så vil det mest sannsynlig også virke disiplinerende når alle gruppemedlemmene selv må prøve å skape læringsmuligheter i en verbalt kompetent møteforsamling.
En fasilitator bestemmer ikke over møtets innhold eller hvilke saker som skal diskuteres og behandles. Fasilitatorens domene er derimot regien og «koreografien» på møtets form. En fasilitator legger til rette for at teammedlemmene skal utveksle ideer og finne løsninger og oppnå noe de ikke ville ha klart like bra på egen hånd. En viktig del av fasilitatorens kompetanse, i tillegg til prosesskompetanse og metakognitiv kompetanse, er konfliktforståelse og ferdigheter i å praktisere en proaktiv holdning til konflikter. Blant annet intervenerer fasilitatoren ved å «tydeliggjøre de konsekvenser det får hvis teamet velger å ikke handle» (Ravn & Petersen, 2019, s. 15).
Det finnes flere kategorier av direkte intervensjoner som med fordel kan anvendes av en møteleder når det er behov for å endre forløpet av kommunikasjonen raskt i et møte: gripe inn, beskrive og avklare.
Mange forstyrrelser kan unngås ved at fasilitatoren helt fra innledningen legger an en fast og styrende stil. Det er også mange intervensjoner som blir akseptert, dersom fasilitatoren innleder med ordene «takk» eller «unnskyld»
En del av fasilitatorens ansvar er å tydeliggjøre konsekvenser av deltagernes handlinger – eller mangel på handlinger. Å ikke ha utført oppgaver eller ikke å ha laget opplegg til et møte, skyves ofte «under teppet». I god norsk tradisjon er det eksempelvis vanlig å skyve problemer med manglende utførelse over til de andre teammedlemmene ved at fremdriften forskyves. I et intervju med teamledere i en norsk 1-10 grunnskole, beskrev disse at enkeltmedlemmers manglende forpliktelse til å utføre avtalt arbeid, var det som de opplevde som mest demotiverende med teamlederrollen. Her bør en fasilitator «se forsømmelsen i øynene» og adressere konsekvensene av at avtalt arbeid ikke er utført. En slik måte å angripe problemet på vil virke utfordrende i grupper med en konfliktunnvikende gruppekultur. Situasjoner der medlemmer har brutt avtaler om å utføre arbeid, krever at teamlederen ikke går inn på personkarakteristikker, selv om det kan være fristende, men hele tiden holder teamet i saks- og oppgavemodus.
I en av de fire studiene av ledergrupper i det norske skolesystemet som Kjell B. Hjertø og jeg har gjennomført, undersøkte vi ledermøtene hos skoleeier. Den faktoren som rektorene skåret lavest på når de vurderte ledermøtene hos skoleeier, var variabelen «møteforberedelser». Snittverdien på samtlige svar (på fire indikatorer) om møteforberedelser var 1,97 på en skala fra 1 til 5 (Hjertø & Paulsen, 2019). Det vil da si at rektorene ga saksunderlag, klart formål, saksstruktur i møtene og individuelle forberedelser til disse ledermøtene «det glatte lag». Under presentasjonen av forskningsrapporten på Arendalsuka i 2019 argumenterte vi følgelig også for kommuner og skoleledere: «Start med gode møteforberedelser». Faktoren møteforberedelser var også statistisk relatert til gjensidig tillit mellom den enkelte rektor og nærmeste sjef i det kommunale hierarkiet. Det vil si at dårlige møteforberedelser svekker tilliten i dette leddet av den pedagogiske verdikjeden.
I alle fire forsknings prosjektene på ledergrupper i skolen har vi avdekket den avgjørende betydningen av psykologisk trygghet, en felles overbevisning om at ledermøtene og ledergruppens arbeid er «risikofri sone» (Hjertø & Paulsen, 2017). Det betyr at medlemmene kjenner seg komfortable med å ta opp profesjonelle utfordringer, lansere nye ideer og også stille seg kritisk til «etablerte sannheter» uten risiko for personlige sanksjoner fra de øvrige medlemmene. I de to forskningsprosjektene vi har utført for Skolelederforbundet avdekket analysene også at det å være proaktiv til konflikter var positivt for forsterking av medlemmenes kompetanse. Denne faktoren «spilte sammen med» psykologisk trygghet, og de viser en foretrukket gruppekultur bestående av to komponenter: Det skal være psykologisk trygt klima i ledergruppen, men en skal heller ikke feie meningsbrytning og skarp uenighet under teppet (Paulsen & Hjertø, 2021). Snarere er denne kombinasjonen en vinneroppskrift for læring i ledermøter og teammøter, men det fordrer at gruppen har «sagt farvel» til konfliktunnvikelse som møtenorm.
– Satt på spissen, sier lovforslaget at rektor skal ta del i den daglige driften og jobbe med utvikling av virksomheten. Ikke noe mer. Det er det nok ikke mange skoleledere som kjenner seg igjen, uttaler forbundsleder Stig Johannessen.
– Tvert imot forventes det at stadig flere oppgaver skal løses av skolen. Mange ledere opplever at de må være alt fra psykolog til vaktmester, samt skaffe til veie vikarer, løse personalkonflikter og ha det overordnede pedagogiske ansvaret for skolen. Dette er bare noen av oppgavene som tillegges dagens skoleledere.
Johannessen er imidlertid positiv til at elevperspektivet har fått stor plass i lovforslaget. Kunnskapsdepartementet legger til rette for at flere skal fullføre videregående opplæring, blant annet ved å lovfeste retten til opplæring inntil fullført videregående og rådgiving for elever i lærebedrift. Dessuten legges det opp til tettere oppfølging av elever underveis, og til at fylkeskommunen skal tilrettelegge for en bedre overgang fra ungdomsskolen til videregående skole.
– For oss som er opptatt av elevenes beste, er jo alle disse forslagene veldig positive. Aller helst ville vi sett at alle elever fullfører utdanningen sin, men her mener jeg Kunnskapsdepartementet tar et stort skritt i riktig retning.
I lovforslaget får elevene dessuten en lovfestet rett til å uttale seg og bli hørt i saker som angår dem. Johannessen synes dette er viktig for at skolen skal utføre sitt samfunnsoppdrag.
– Skolen har ansvar for elevenes dannelse og utdannelse. Målet er at de er at de kommer ut fra skolen som gode samfunnsborgere, og deltakelse i demokratiet er en viktig del av det. Derfor er vi svært positive til at elevmedvirkningen styrkes. Statsråd Brenna var jo selv elevrådsleder i sin tid, så dette er nok noe som står hennes hjerte nær.
Skolelederforbundet er også urolig for at beslutninger flyttes til et for overordnet nivå. Det er viktig for forbundet at den nye opplæringsloven ikke blir en tvangstrøye for skolelederne, men sees i sammenheng med gjennomføring av tillitsreformen som har til hensikt å sikre mer lokalt handlingsrom som må gi tid, rom og mulighet. Skolelederforbundet er glad for at loven legger opp til at et trygt og inkluderende skolemiljø må preges av tillit og dialog.
– Det blir en vanskelig balansegang mellom lokalt handlingsrom og sentral styring. I lovforslaget blir det for eksempel foreslått at 5% av skoletiden skal kunne benyttes til særskilt tverrfaglig aktivitet. Dersom man skal ta hensyn til både skolens lokale handlingsrom og elevenes medvirkningsrett, er dette altfor lite.
Selv om forbundet i all hovedsak er positive til det nye lovforslaget, kommer Johannessen med en siste formaning:
– Med dette lovforslaget følger det en forventning om økte ressurser. Det er én ting å si at man ønsker å legge bedre til rette for elevene, men dersom de økonomiske rammene ikke er der, blir det vanskelig å gjennomføre i praksis.
– Kompetente og motiverte ledere er en forutsetning for å sikre gode kommunale skoler og barnehager. Landets viktigste ledere må bli sett og satt pris på! I en årrekke har stadig flere oppgaver blitt lagt til skole- og barnehagelederne. Samtidig innskrenker kommunene ressursrammene.
Han mener at vi i år trenger et lederløft:
– Lederne trenger merkantil og administrativ støtte, ressurser til å styrke laget rundt barn og unge, gode arbeidsvilkår og en lønn som gjenspeiler ansvaret, kompleksiteten og kompetansekravene som ligger til stillingen.
Mange kommuner har store utfordringer med å finne kvalifiserte søkere til lederstillinger i oppvekst- og utdanningssektoren. Det får lederen av Skolelederforbundet til å være tydelig på at tiltak må iverksettes.
– Forskning viser at over 50 prosent av mellomlederne ikke ønsker å bli ledere. Hovedårsaken er arbeidsbelastning og oppgaveomfang, men også lønn spiller en viktig rolle. Slik det er nå, går utviklingen i retning av voksende oppdragsmengde, uklare betingelser, utflytende arbeidstid og stadig økende press. Alle de tingene som gjør det vanskelig å finne søkere til stillingene. Dette kan ikke fortsette.
Ledere innen skole og barnehage har mange arbeidsoppgaver, og oppgaveomfanget øker stadig. Forventninger til at ledere skal løse «alle» oppgavene i skolen eller barnehagen, gjør at mange ledere ikke har tid til å jobbe med det de selv og medarbeiderne ønsker at de skal bruke er tid til: pedagogisk utviklingsarbeid og ledelse.
Under konferansen kom Johannessen med klare forventinger til kommunene:
– Kommunene må gi lederne i oppvekstsektoren handlingsrom til å utøve godt lederskap. De må være støttespillere til barnehager og skoler. Vårt samfunnsoppdrag er stort – og vi må løse det sammen. Utfordringene vi nå står overfor, stiller store krav. Derfor krever Skolelederforbundet at ledere i skoler og barnehager får en lønnsmessig uttelling som gjenspeiler kompleksiteten, ansvaret og kravene til lederjobbene, avslutter Johannessen.
Prosjektleder Jens Plahte fra Proba er ukens gjest i podkasten Viktigste Leder. Han forteller mer om undersøkelsen og knytter den opp mot innføringen av ny opplæringslov.
I fjor startet regjeringen arbeidet med den nye Ungdomsmeldingen. Bakgrunnen er at barn og unges motivasjon for skole faller gjennom grunnskolen, og er lavest i 10. klasse. Unge stresser mer og bruker mye tid på skjerm, behovet for spesialundervisning øker gjennom skoleløpet, samtidig som motivasjonen synker, og dessverre er det for mange elever som går ut av ungdomstrinnet med for svake resultater.
Målet med Ungdomsmeldingen er å finne ut hvordan skolen i større grad kan ivareta og fremme elevenes motivasjon, mestring, læring og utvikling. Spesielt ønsker man å se på hvordan skolen kan bli mer praktisk og variert, og hvordan dette kan bidra til at elevene kan lære mer og trives bedre.
Her kan du lese mer om arbeidet med Ungdomsmeldingen og faktainformasjon om skolen.
Skolelederforbundet skal gi sine innspill til Ungdomsmeldingen og i den forbindelse har det blitt nedsatt en arbeidsgruppe som ledes av Mona Søbyskogen, som er 2. nestleder i forbundet.
– Vi synes at det er et viktig arbeid som er igangsatt og for oss er det blant annet viktig å få fram lederperspektivet i Ungdomsmeldingen, samtidig som vi er opptatt av at vi ikke skal sykmelde ungdomstrinnet. Men arbeidsgruppen skal diskutere en rekke tema og vi håper på mange innspill fra våre medlemmer, sier Mona Søbyskogen.
Skolelederforbundets arbeidsgruppe består av erfarne rektorer fra 1.-10. skoler og ungdomsskoler. De seks medlemmene i arbeidsgruppen, i tillegg til Mona Søbyskogen, er Henriette Langli (rektor ved Børsta ungdomsskole, Magne Johansen (rektor ved Hagebyen skole), Bjørn Furulund (konstituert rektor ved Marker skole, Einar Skintveit (rektor ved Kyrkjekrinsen skole) og Robert Flataas (rektor ved Huseby ungdomsskole). Trygve Beyer-Olsen er sekretær for gruppen og politisk rådgiver i Skolelederforbundet.
Hvis du ønsker å gi dine innspill til arbeidsgruppen, kan du sende skriftlige innspill til Trygve Beyer-Olsen tbo@skolelederforbundet.no innen 15. mai i år.
Skolelederforbundets leder Stig Johannessen mener at skolene må få utviklingsro og handlingsrom til å gjennomføre de nye læreplanene i skolen.
– Fagfornyelsen er i ferd med å bli gjennomført i skolen, men det er ennå en vei å gå. Rapporten EvaFag 2025: Evaluering av Fagfornyelsen i grunnskolen, peker på at det er spesielt tre forhold som har hemmet innføringen av fagfornyelsen. Dette er mangel på tid, koronapandemien og mangel på læremateriell. Nå må skolene få utviklingsro og handlingsrom, til dette viktige arbeidet.
EvaFag 2025: Evaluering av Fagfornyelsen i grunnskolen, ble lagt frem i går. Her finner du rapporten.
Du er også invitert for å delta på Webinar 22. mars kl. 1400-1600 om innføringa av LK20/LK20S. Her er lenken til seminaret.
Udir arrangerer webinaret i samarbeid med Skolelederforbundet, Sametinget, Elevorganisasjonen, KS, Norsk Lektorlag, Skolenes landsforbund, Universitets- og høgskolerådet og Utdanningsforbundet.
